Verdidebatt

En utfordring til tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

Frem til 2018 var Bondevik leder for «Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», og som sådan vil jeg be ham kommentere Dagfinn Høybråtens innlegg på Vårt Lands verdidebatt 24. september. «Solidaritet og handling for Palestina og Israel»: «Hvis annekteringen av C-områdene på Vestbredden gjennomføres, vil dette bety slutten på muligheten for en levedyktig fremtidig palestinsk stat. Og dermed slutten på håpet om en tostatsløsning, som var det ultimate målet for Oslo-avtalene».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Innlegget er underskrevet av 11 ledere for en del kirkesamfunn og kristelige organisasjoner i Norge. Det som forundrer meg som medlem av dagens Kristelig Folkeparti, er ikke navnene på de mange underskriverne av innlegget, men forfatterens navn, som er en hedret partiveteran i Kr. f.  som for kort tid siden nesten tok knekken på tobakksfabrikantene i verden. Kjell Magne Bondevik har nå mulighet til å ta knekken på alt snakk  i Norge om en tostatsløsning, som var det ultimate målet for Oslo-avtalene». Partiformann Kjell Ingolf Ropstad trenger en oppmuntring i striden med venstrekreftene i partiet sitt.

At Dagfinn Høybråten ikke er mer orientert om Midtøstens historie er  kanskje ikke så rart siden hans spesialfelt var på andre områder enn historie. Bibelhistorien burde han derimot  være fortrolig med. I likhet med  de fleste etniske nordmenn har han tydeligvis ikke satt seg inn i San Remo-avtalen fra 1920-22, heller ikke Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra 1967. En tidligere statsråd i Kjell Magne Bondeviks regjering forventer vi derimot hadde satt seg inn i Bibelhistorien. Der kan vi lese om Israels gjenopprettelse for 3. og siste gang i Kanaans land. Det skjer i våre dager.

Det var oppsiktsvekkende å lese hva en ung kvinnelig norsk-iransk innvandrer fra Teheran, Mina Bai, som nå bor i Oslo, skrev på verdidebatt den 25. september om «Kunnskapsløsheten om Midtøsten i Norge.» Innlegget  røper at hun er godt orientert om Oslo-avtalenes havari.  Hva hun mener om dem, går frem  av det hun skriver om president Trumps fredsplan: «Jeg er stolt av Abraham-avtalen og ser frem til å se Midtøsten blomstre etter denne avtalen, til norske kommentatorers store skrekk og forferdelse.»

I 1974 talte Yasser Arafat i FNs Hovedforsamling. Han sa at «han stod med en olivengren for fred i den ene hånden og en frihetskjempers pistol i den andre.» 20 år senere mottok han og de israelske lederne Peres og Rabin fredsprisen for å ha satset på «olivengrenen» ved å underskrive den såkalte Oslo-avtalen i Washington. Den tok sikte på forsoning mellom israelere og palestinere. Vi vet hvordan det gikk med forsoningen. Det gikk slik det måtte gå når den ene part, etter den norske megleren Terje Røed Larsens mening, var en notorisk løgner, som satte i gang en intifada i det øyeblikk han forsto at Oslo-avtalene ikke ga ham hele «Vestbredden».

Kristelig Folkepartis stolthet, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, vil jeg be gå ut i offentligheten med en innrømmelse om at han og hele det politiske etablissement i Norge på 1990-tallet og i tiden etter da han var statsminister, ble lurt trill rundt av terroristen og fredsprisvinneren Yasser Arafat. Kjell Magne Bondeviks stemme om tostatsløsningen kan kanskje legge død enhver tale om gjenoppliving av Oslo-avtalen, og også «slutten på muligheten for en levedyktig fremtidig palestinsk stat»

Verken i internasjonale avtaler eller i Toraen står det noe om opprettelse av en palestinsk stat på det landområdet som Abrahams og Jakobs etterkommere fikk løfte om for snart 4000 år siden, tvert imot står det en advarsel om ikke å dele landet. Dagfinn Høybråten bør lese seg opp både på internasjonale avtaler, og på hva Første Mosebok sier om landegrenser i Kanaans land.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt