Pål Georg Nyhagen

214

I min nestes øyne finner jeg meg selv qua Guds skapning

Reiserapport fra en strabasiøs etappe i de levendes land

Publisert: 24. sep 2020

Vekst er å våge å være underveis… og er man underveis, så erfarer man nye ting. Forutsatt at man våger å tolke det nye også ut fra det levende nået. Livet handler også om å gi slipp.

Debatter og diskusjoner preges som kjent ikke nødvendigvis av verken dialoger eller samtaler med den hensikt å møtes og stimuleres til nytenkning. Heller ikke teologiske, nødvendigvis. Man husker bare så alt for lett de debatter, hendelser eller konfrontasjoner man har vært med om, og enkelte ganger har det mer lignet på grøftegravskrig og trefninger. Det ender ofte med livløs polarisering. Som i sosiale konfrontasjoner ellers, så husker man klart "hva som skjedde" men overser hva slags inntrykk og pregning man selv gjorde på begivenhetene der og da. Her er det den andre som ofte rammes, uten vår medviten. 

Hinnen mellom det gode og det onde er ytterst tynn; og vi bærer alle potensialer for å være voldsutøver, offer eller likegyldig tilskuer hvor vi så inderlig godt tåler den prisen andre betaler. Også skriftlige medium er som kjent formidlere av elendighet. Det handler m.a.o. om å øve opp og vedlikeholde evnen til å kjenne seg igjen i sitt medmenneske. Og her har jeg til tider sikkert vært noe passiv, søkt bekreftelser i livet og akademia og latt meg prege av vanepersepsjon og vanetenkning: Egen teologisk bedrevitenhet er en synd man oftest oppdager sist selv. 

Det handler om motet å være til: Fra å være tilskuer til keiserens opptog, så oppdaget jeg en dag at også jeg var del av den keiserlige moteoppvisning. Hvilket var en underlig, men tankevekkende erfaring. Men det skal mot til å erkjenne akkurat dette.

Det er bekvemt å heller bli liggende i ro hvor sannhet blir teologisk, kulturelt og sosialt betingede produkter mer enn levende og vekkende fordringer i nået. Å reise seg og ta sin seng og gå koster dog ofte dyrt; også sosialt- og miljømessig. Den som endrer seg blir nemlig ikke sjeldent sett på som et uroende element der alle er enige om stort sett det meste. Men det er kun der ute i det utrygge, i usikkerheten vi møter livet; vår neste, oss selv og Gud: Det er ikke den som ikke våger å satse og heller graver ned sin skjerv som belønnes. Man kan videre lett overse det selvfølgelige at vi er alltid like nakne, usikre og sårbare i det konforme som vi er når vi står alene.

En av fruktene fra min vei er følgende: 

Jeg kom for noe tid tilbake - etter noe slit, indre brytekamper og rimelig velbrukt tid - frem til at homofile og lesbiske ubetinget har sin helt naturlige plass og rett i alle kirkelige stillinger og sammenhenger. Når jeg blar tilbake i mine innlegg her på Verdidebatt om temaet skrevet andre år, så ser jeg at min argumentasjon dog er gyldig og akseptabel. Men dog kun (!) når jeg vektlegger visse premisser og argumenterer så ut fra dem, for så å la andre i beste fall få en noe pregende, men ikke avgjørende virkning. Premissene der er for så vidt ennå betinget gyldige, men de vektlegges ikke lenger i samme grad. Det er som kjent en god ide å tenke over sin egen tenkning, og modig evaluere denne i lys av det som er reellt og levende. For at tenkningen skal være fri må den nødvendigvis også være villet: Fremfor å la det man møter forut for tilstedeværende erfaring bekreftes gjennom tradisjon, tekststykker og teologisk filtrering som like vel kun er spor fra en annen tids betingede forsøk på å nå målet. Det blir som å møte en som i beste mening peker på en stjerne for å navigere, og så naivt tro at vedkommendes finger er ledestjernen. Det nevnte tyngdepunktet har altså beveget seg til andre premisser som videre skaper et større inn- og utblikk i lys fra kilden selv, Kristus, som dog er det vesentlige her: 

Alt i livet, tenkning og praksis, skal ha sitt utgangspunkt i det navet som er Kristus; nemlig gjennom nåde, kjærlighet og rettferdighet. Og fra Talmud har jeg følgende visdom ut fra de hellige tekster, og om ordet da er Kristus, så sier Talmud-ordet også seg selv: Om tekster og bud kommer i konflikt med det å redde og hjelpe et medmenneske, så er det sistnevnte som alltid og ubetinget har forkjørsrett. Livet først. Alt som overdøver dét er tro og makt på avveier.

Og hva førte til dette nye blikk og erkjennelse? Flere ting naturlig nok. Jeg våget f.eks. igjen å slippe taket og å være til stede også i ukjent terreng. Helt. Den tidligere stillstanden ga nok mer sikkerhet og trygghet enn bevegelse og utvikling: Jeg fikk på nytt tak i motet til å være sjelelig og åndelig naken uten å på forhånd vite hva som var sant og måle virkeligheten ut fra det. Jeg erfarte faktisk at jeg ikke risikerte så meget. Fordi ballasten, Kristus, er med. Og dermed ser jeg nå mer; og videre det allerede kjente i nytt nyanserende lys. Og dét er ikke bare en påstand for å få ting til å stemme, men en levende erfaring. 

Ser også nå mer av andre sentrale forhold som er ufravikelige fordringer i det relasjonelle sett i lys av de samme verdier jeg tidligere mente å forsvare. Om sannheten og kjærligheten står sterkest av alt, så er det samtidig like vel skjøre planter der teologisk bedrevitenhet belærende kjører bulldozer over alle vekster som ikke passer inn. Men i monolandskapet gror det som kjent lite. Det avgjørende var og er dog som nevnt kilden selv; nemlig den levende Kristuserfaring. Og med litt skam å melde qua teologisk tenkende, må jeg jo erkjenne at dette har da også alltid vært Kristi prerogativ. Vi måles nemlig ikke på om vi er bibeltro eller ikke, men på fruktene. 

Kort sagt, så har jeg nå mer passende «skostørrelse» der jeg snubler på veien videre. Vel vitende om at hvert neste stoppested er nettopp dét; en hvilested før neste etappe. Og kan hende trenger jeg igjen større sko senere på veien videre i de levendes land. Det er ikke alltid like enkelt å være underveis fordi et tilpasset trosparadigme og enkelte bibelsteder ureflektert tas bokstavelig, og det er derfor lett å snuble også hva gjelder temaet seksualitet. Jeg vet. Men jeg har dog erfart at hovedkursen opprettholdes uavhengig av betingede teologiske klær. Fordi det største hviler ikke på meg eller de ord som mobiliseres. Det hviler på nærvær og handling. 

Det som er vunnet er et nytt utvidet teologisk prøvende forsøk i livet som har sin kilde i hjerteblikket, og virkning i praksis - og det har så langt ikke gjort verre skade enn såret stolthet. 

Veien videre innebærer en mer utfordrende og spennende gange, da jeg altså har tradisjon og bibelvers å møte. Men det hadde jeg også tidligere, dog mer ureflektert. Like vel er alle data, bibelvers og tradisjoner også tolkning, og en flertallstolkning er ikke nødvendigvis rett tolkning uansett hvilken tradisjon og miljø man deltar i.  

Troskap mot Kristus handler om tilstedeværelse, frihet og ansvar; å orientere tilstrekkelig, kanskje sågar bedre, og uansett reise seg for hver gang man snubler. Det er dette som er livet underveis. Og snuble gjør man jo enkelte ganger fordi en og annen setter ben; eller man snubler i egne ben fordi virkeligheten der ute og idealene ikke alltid er kompatible.. 

Og hva annet ga så impulsen til denne reiserapporten fra et snublende menneske underveis? Flere ting, som antydet ovenfor. Men vesentlig var og er de hjertesøkende og tidvis såre øynene som jeg møtte hos et lesbisk nabopar for noen år siden: Som jeg våget å møte -deltagende og stille- i all sjelelig og åndelig nakenhet, uten andre hensikter enn å være til stede, aktivt seende og lyttende. La den velkjente evaluerende tankekontrollen i bero og åpne for å la hjertets varhet SE. Og i de medmenneskers øyne? Der så jeg speilbildet av meg selv, og viktigere et sjeleglimt av Kristi blikk selv. Det var en vekker. Og fra den dagen våget jeg endelig å gi slipp på det tidligere tyngdepunktet hva gjelder synet på nevnte tema. Viktigere enn teologiske prinsipper er genuint nærvær og tilstedeværelse. Nettopp fordi Kristus pulserer i det som levde og lever i den levende interaksjonen mellom oss qua Guds ønskede og elskede skapninger. Og dette siste er sentralt, det er dét som er navet: 

Det handler om identitet og gjenkjennelse qua Guds skapning. Kristus stiller seg alltid mellom oss og våre medmennesker: Det som vi rammer den andre med, av handlinger eller likegyldighet; det rammer først Kristus.

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere