Jørn Maurstad

78

Koranskjending og ytringsfrihet.

Vern om ytringsfriheten er ikke et utrykk for individualisme. Vern om ytringsfriheten, inkludert retten til å krenke det noen kan se på som hellig, er å ta ansvar. Det er å gi videre til nye generasjoner et verktøy, som gjennom erfaring har vist seg som en nødvendig betingelse for å få frem gode samfunn.

Publisert: 22. sep 2020

På verdidebatt i går (mandag 21. sept) diskuterer Farhan Shah individualisme og ytringsfriheten i forbindelse med Sian sin Koran brenning (Tittel: Ytringsfrihet og koranskjending, noen eksistensielle refleksjoner). For muslimer er Koranen en hellig bok, og derfor er det forståelig at noen kan reagere sterkt på at det skjer. Sian står for holdninger og synspunkter som jeg ikke deler. Men jeg oppfatter Shah sitt innlegg mer rettet mot selve ytringsfriheten, en som en kritikk av Sian. Jeg vil ta det han skriver opp i fra denne siden, og svare på spørsmålet: ‘Hvorfor tillater Norge ytringer som kan virke provoserende på noen?’

Farhan Shah sin samfunnsanalyse er ikke tilstrekkelig til å forstå dette. Han hevder: «Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv». Litt senere skriver han: «I vår vestlige kulturkrets er tanken om menneskets totale selvtilstrekkelighet, i enhver vesentlig og etisk forstand, et ideal. Et fundamentalt menneskelig grunnvilkår (eksistensialer) som ofte blir neglisjert i vår vestlige kultur er eksistensiell interdependens».

Jeg er uenig i at dette er premisser som kan legges til grunn for diskusjon om ytringsfriheten og koranskjending. Ytringsfriheten står sterkt i vesten, rett og slett fordi det er bare her at menneskerettene blir respektert. Den individualisme som gjelder i vestlige land er ikke uten ansvarsfølelse eller forståelse for sammenheng med andre. Det er tvert om. Muligheten til å kunne handle som et enkelt individ, er bygget opp av tidligere generasjoner som ikke hadde denne muligheten selv. Mangel på å ta ansvar og egoisme kan finne sted i alle samfunn, og er ikke prinsipielt knyttet til at enkeltindivider har rettigheter. Menneskerettene gjelder hvert enkelt menneske, men det er nasjonalstatene som har forpliktet seg. Dette er et overordnet ansvar.

For å forstå betydningen av ytringsfriheten, må en se den på bakgrunn av den historiske erfaring som mennesker i vesten har. Det ligger en generasjonssammenheng bak dette, ikke individualisme. Ett eksempel fra Norge. Den 30.oktober 1804 sendte kanselliet i København ut en arrestordre på Hans Nielsen Hauge. I arrestordren het det at han hadde vist forakt for geistligheten og ytret meninger som var til skade for enkeltindivider, staten og det alminnelige vel (Kilde: Dag Kullerud: Bibelen, Boken som formet vår kultur, Verbum forlag 2016). Hans Nielsen Hauge sin kristne vekkelsesbevegelse fikk stor betydning for Norge. Historien er full av eksempler på at ytringer og meninger som var kontroversielle i sin samtid, har vært med å legge grunnlaget for forhold som vi alle nyter godt av i dag. Derfor er ikke vern om ytringsfriheten et utrykk for individualisme. Vern om ytringsfriheten, inkludert retten til å krenke det noen kan se på som hellig, er å ta ansvar. Det er å gi videre til nye generasjoner et verktøy, som gjennom erfaring har vist seg som en nødvendig betingelse for å få frem gode samfunn.

Bibelen er en hellig bok for kristne. Likevel så har ikke det medført at kritikk av Bibelen, eller krenking av denne er forbudt. Kullerud påpeker i sin bok, hvilken betydning det har hatt, at det norske folk har kunnet gjøre seg opp en selvstendig mening om Bibelen. Det kan ha hindret at Norge ble kommunistisk. Han siterer Nils Ivar Agøy: ‘I Moskva var man ikke vant til at massene tenkte selv’. Derfor kan man hevde at i Norge har Bibelbruk ført til utvikling av selvstendig tenkning.

Shah beskriver Koranen som muslimenes selvobjekt. Han skriver: «For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet».

Kristne har også et sterkt forhold til Bibelen. Man har til og med et uttrykk som heter ‘Bibeltro kristne’. Kristne ser på Bibelen som Guds ord. Likevel utløser ikke Bibelbrenning automatisk en diskusjon om prinsippene for ytringsfriheten. Med andre ord, så handler ikke dette bare om ytringsfriheten, det handler også om forskjellen mellom kristendommen og islam.

Det er nødvendig å stille et spørsmål ved om det ikke er nettopp muslimers forhold til Koranen som er kjernen i problemet. For hvordan skal det ellers være mulig å forklare det manglende engasjement blant vestlige muslimer imot terrorhandlinger? For noen år siden publiserte nrk.no en sak om imamer som dro rundt i Europa, for å protestere mot terrorhandlinger utført av muslimer. Saken het: «Imamer i historisk marsj mot terrorisme». Det var tretti stykker til sammen. Hvor ble det av resten?

Samtidig bør en vurdere Koranbrenning som ytring. Det er ikke et selvstendig mål i seg selv, at Koranen blir brent. Det går an å ta hensyn til at Koranbrenning oppleves som vanskelig for en del muslimer. Det kan gjøres, ved for eksempel å gi politiet myndighet til å sette et tak på hvor mange Koran brenningsdemonstrasjoner som skal være tillat årlig.   

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere