Mari Saltkjel

1

Håndteringen av kvinnelige prester - tid for en offisiell unnskyldning.

Snart seksti år med kvinners prestejeneste har bidratt til vonde og såre håndteringshistorier. Manglende tillit til arbeidsgiver fører også til en taushetskultur blant kvinnelige prester. Mari Saltkjel har skrevet bok om kvinners prestekall. Hun mener det er grunnlag for en offisiell unnskyldning fra Den norske kirke.

Publisert: 22. sep 2020  /  1095 visninger.

Da jeg var nyutdannet og ble ordinert til tjeneste som sokneprest, ble jeg også en del av et kollegiefellesskap i Nordfjord prosti i Bjørgvin bispedømme. Jeg opplevde at jeg ble veldig godt tatt imot av menighetene, kollegaer og prosten i prostiet.

Jeg trodde ganske lenge at noen av kollegaene mine faktisk var forsinket, at det var helt tilfeldig at de stod utenfor kirken og ventet på oss da jeg ledet morgenbønnen de gangene prestene i prostiet var samlet for konvent. Det var jo store avstander mellom oss, fjorder og fjell, og alltid noen som kom med en senere ferge eller ble stående i kø på grunn av veiarbeid.

En dag, mest ved en ren slump, forstod jeg at noen av kollegaene mine hadde mulighet til å reservere seg fra å delta på obligatoriske samlinger når jeg skulle reflektere rundt en evangelietekst og lede oss i bønn før dagens møter. Det handlet ikke om fjorder eller fjell eller ferger eller andre tilfeldigheter. Det handlet om kjønn.

Ingen snakket med meg om dette. Men noen hadde snakket med noen. Jeg hadde bare aldri fått vite hva som ble sagt og hvilke avtaler som ble gjort. Selv om det også handlet om meg.

Kirken har mange håndteringshistorier.

Slik var ett av mine møter med kirkens mange «håndteringshistorier». Med begrepet «håndteringshistorier» mener jeg ikke min egen reaksjon eller mine kollegaers adferd – kirkens mange håndteringshistorier handler om hvordan arbeidsgiver velger å håndtere situasjonen som oppstår når noen menn vil reservere seg fra kvinners prestetjeneste.

Når jeg blir intervjuet og får spørsmål om hvorfor jeg er prest, bruker jeg å si at det er mye lettere å gi svar på hvorfor jeg fortsatt er prest. Det handler blant annet om min tidligere prost. Jeg er mor til et alvorlig sykt barn og har i lang tid hatt behov for en raus og løsningsorientert arbeidsgiver. Det har jeg hatt. Det er en viktig grunn til at jeg fortsatt kan være prest i tjeneste. Og for det er jeg veldig takknemlig.

En god arbeidsgiver for alle?

Men Den norske kirke klarer ikke alltid å være en god arbeidsgiver. Ikke for alle. Det er ikke sikkert det er mulig heller, når prester som ikke ønsker å samarbeide med hverandre fullt ut likevel skal tjenestegjøre sammen.

I 2009 og 2010 reiste jeg rundt i Norge for å intervjue kvinner som var teologer og kvinner som var prester i Den norske kirke. Det nærmet seg 50 år siden Ingrid Bjerkås, Norges første kvinnelige prest, ble ordinert. Resultatet ble en bok om kvinners prestekall.

Manglende tillit til arbeidsgivers håndtering har skapt en taushetskultur.

I arbeidet med boken samlet jeg inn et stort materiale, langt fra alt ble publisert. Det var mange fortellinger, opplevelser og erfaringer som har gitt meg god kjennskap til situasjoner og opplevelser som er langt mer graverende enn mine egne erfaringer med kirkens håndtering av de såkalte «kjørereglene». Jeg har fått erfare at jeg ikke er alene. Det finnes mange håndteringshistorier fra Den norske kirkes tid som arbeidsgiver for kvinnelige prester. Historiene er viktige. Jeg er stolt av alle som våger å fortelle dem. Jeg forstår de som synes det er vanskelig. Manglende tillit til hvordan fortellingene blir håndtert er en hovedsakelig årsak til at mange vegrer seg fra å fortelle. Til og med modige mennesker må få sette noen grenser for hva de ønsker eller orker å gjøre. Bare fordi mange ikke forteller kan vi altså ikke stole på at de dårlige håndteringshistoriene ikke finnes lenger.

Tid for å si unnskyld.

I oktober er det bispemøte. Og i tiden fram mot Kirkemøtet i 2022 vil det bli gjort et grundig arbeid med fokus på kvinners prestetjeneste og retten til å reservere seg mot denne i det kollegiale fellesskapet. Jeg har store forventninger til den prosessen som kommer. Mest av alt ønsker jeg et større fokus på kirkens mange håndteringshistorier blant de som har arbeidsgiveransvar i Den norske kirke. For det finnes utallige håndteringshistorier etter snart seksti år med kvinners prestetjeneste. Altfor mange av dem er en vond og sår historie. Jeg håper biskopene vil ta dette på stort alvor når de samles. Etter mitt arbeid med noen av kirkens mange håndteringshistorier vil jeg påstå at det finnes grunnlag for en offisiell unnskyldning til de mange kvinner som har hatt en vanskelig tjeneste for Den norske kirke.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere