Verdidebatt

Av veien, av veien, her kommer selve presten

Kirken har nå blitt så fremmed for sin egen opprinnelse at den kaster ut dem som minner den om hva den engang var og var ment som.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når man leser Julie Schjøth-Joviks frontalangrep på presten Mikael Bruun kan man få assosiasjoner til folkeeventyret om «Presten og klokkeren» som overskriften henspiller på. Schjøth-Jovik konkluderer med at det ikke bør være rom for prester i Dnk som deler Bruuns overbevisning. Schjøth-Joviks hellige vrede skiller seg fra studentprestene Anne Guro Nesteby Grette, Eva Stien og Frida Strøyer Aalborgs på særlig to områder. Schjøth-Jovik gjør ingen forsøk på å kamuflere sin vrede som en utstrakt hånd og hun bruker i langt større grad Bibelen som utgangspunkt for sin argumentasjon.

Schjøth-Jovik starter sitt innlegg med å fortelle om sin egen ordinasjon hvor fungerende sokneprest Mikael Bruun ikke deltok til hennes dårlige skjulte indignasjon. Han kunne ikke dele gleden sier hun. Bruun skal ha fortalt lokalavisen at han hadde andre gjøremål. Med sitt fravær og sine lite troverdige forklaringer var Bruun ifølge Schjøth-Jovik med på å undergrave hennes tjeneste helt i startgropen. Schjøth-Jovik setter anførselstegn foran og bak andre gjøremål i innlegget sitt. Med dette sår hun en lite kamuflert mistanke om at Bruun slett ikke er til å stole på. Med sine overbevisninger bidrar Bruun til å undergrave kvinnelige presters tjeneste påstås det.

Jeg tror ikke Schjøth-Jovik trenger å frykte for sin tjeneste i likhet med de fornærmede studentprester som stod frem i forrige uke. Slik tilstanden nå er i kirkens indre og ytre gemakker tyder alt på at Bruun med sin praksis først og fremst undergraver sin egen tjeneste. Dette er nok et forsøk på å tilrive seg offerrollen denne gang fra Schjødt-Jovik. Ser man på denne debatten i fugleperspektiv fremstår dette som ironisk.

Schjødt-Jovik viser med rette til at Jesus kritiserer måten loven praktiseres på. Jesus er kritisk til lovpraksis i blind lydighet og uten fornuft og innsikt. Jesus etterlyser klokskap og godhet i møte med loven sier Schjødt-Jovik. Man må bruke erfaringen og tolke loven ut fra den dypeste hensikt for å sikre menneskelivet gode vilkår, sier hun. Det er her Bruun feiler ifølge Schjødt-Jovik han blir stående igjen med lovens bokstav akkurat som fariseerne. Om ikke Bruun kan redegjøre for sitt syn kan han ifølge Schjødt-Jovik stå i fare for å havne i en form for selvpåført moralsk irrasjonalitet og blind lydighet.

Bruun er imidlertid i godt selskap. Kirkegaard forteller i boken «Frykt og beven» om da Gud bad Abraham om å ofre sin eneste sønn. Etter hundre år med ufrivillig barnløshet så høres dette helt irrasjonelt ut og bryter med all moral. Til tross for dette gikk Abraham til Moria fjellet ikke bare i blind lydighet men også i blind tillit, en tillit som var forankret i Abrahams egne erfaringer. Kirkegaard viser gjennom Abraham historien nettopp at troen kan være irrasjonell og kan stride med det vi oppfatter som fornuftig fra vårt perspektiv. Det er heldigvis ikke Kants kategoriske imperativ som er styrende for Guds folk men Gud, det er derfor vi kaller ham Herren. Tillitsperspektivet virker fraværende i Schjødt-Joviks fremstilling.

Etter at revolusjonistene vedtok den nye kirkeordningen i Frankrike i 1793 ble Notre Dame omdøpt til ”Tempelet av fornuften”, det viste seg å være alt annet enn fornuftig. Gud er ikke fornuftens fiende men dens opphav. Han har gitt oss fornuften for at vi skal bruke den, det er imidlertid en kjensgjerning at vår fornuft er sterkt begrenset sammenlignet med Guds.

Når det gjelder denne saken trenger man imidlertid på ingen måte legge all fornuft til side slik Schjødt-Jovik indikerer. Mener virkelig Schjødt-Jovik at Bruun som står på skuldrene til millioner av troende som har gått forut for ham deriblant kirkefedrer, helgener, reformatorer og apostler og som har hundrevis av millioner av katolikker og ortodokse i ryggen at han må være irrasjonell på grunn av sin overbevisning?

Det kan se ut til at Schjødt-Jovik konkluderer med at om ikke hun selv ser fornuften i loven og dens praksis så kan den ikke være fornuftig og til beste for menneskene. Dette er etter mitt syn uttrykk for et stort overmot. Om det hadde vært Guds suverene vilje å gjøre kvinner til hyrder for den kristne flokk ville vel Jesus han som er Veien, Sannheten og Livet sagt noe om dette, eller er det slik at selv ikke Mesteren var i stand til å tolke loven ut fra den dypeste hensikt eller i henhold til Schjødt-Joviks tolkning. Det Jesus derimot gjør er å videreføre kallelsen av menn som hyrder for Guds folk slik Gud utvalgte patriarkene, kongene og prestene og som apostlene videreførte da de valgte ut sine eldste.

Ifølge Schjødt-Jovik ville det vært en umulighet at kvinner skulle følge Jesus slik menn kunne som apostler. Hun etterlyser en større forståelse for den konteksten tekstene ble til i. Faktum er at det vrimlet av prestinner og kvinnelige religiøse ledere i den antikke verden. Den jødisk-kristne bevegelse representerer et unntak i så måte. Det er også lite som tyder på at Jesus som veltet border og stoler i tempelet, helbredet på sabbaten og til sist ble hengt på korset nettopp fordi han ikke var villig til å gå på akkord med sannheten skulle være villig til å bøye seg for datidens kjønnsrollemønster.

Schjødt-Jovik påpeker at kvinnene fulgte Jesus til korset mens disiplene (med unntak av Johannes) flyktet. Schjødt-Jovik som er opptatt av å forstå konteksten sier ingenting om at kvinnene løp en langt mindre risiko enn de mannlige disiplene som var under romersk oppsyn. Hun sier heller ikke at det var kvinnenes oppgave å olje og svøpe inn de døde kroppene.

At Maria Magdalena var den første til å fortelle om Jesu Kristi oppstandelse er ikke et argument for kvinnelig prestetjeneste. Alle har del i det allmenne prestedømmet og har kall til å vitne om evangeliet slik som kvinnene ved graven, dette har jo Bruun allerede forklart i sitt tidligere innlegg på Verdidebatt.

At kvinnene ikke fikk anerkjennelse for sitt bidrag er etter mitt syn en merkelig påstand. Deres viktige bidrag står jo ettertrykkelig nevnt i evangeliene der de mannlige disiplenes vantro og feighet blir blottet. Å ikke anerkjenne ville jo vært å utelate disse kjensgjerningene fra tekstene. At kvinnenes bidrag ble beskrevet og understreket mener jeg nettopp er å anerkjenne kvinnenes bidrag samtidig som de styrker evangelienes troverdighet.

Schjødt-Jovik krever en begrunnelse for Guds avvisning av kvinnelige prester. Den må ifølge Schjødt-Jovik ha sitt utgangspunkt i Guds godhet. Bruun har allerede gitt en begrunnelse som springer ut fra 1 Mosebok og som gjennomsyrer hele Bibelen fra start til slutt. At Bruun ikke kan gå i dybden i sin teologiske argumentasjon er helt naturlig ettersom formatet ikke tillater det. Det er imidlertid ikke mangelen på begrunnelse som er problemet her men selve begrunnelsen. Den er nemlig ikke begrunnet i Schjødt-Joviks forståelse av hva godhet er og er dermed ikke tilstrekkelig.

Katolikker og ortodokse vil hevde at bare en mann kan gi Kristus symbolikken troverdighet i liturgien. Bare kvinner kan føde barn, og bare menn kan symbolisere Kristus vil katolikker og ortodokse påpeke. Gud ble menneske i Jesus Kristus og ble inkarnert i en mannskikkelse. Om man har som utgangspunkt at kjønnspolaritet er et resultat av guddommelig intensjon og ikke sosial konstruksjon og at kvinne og mann er skapt likeverdige men forskjellige har man en mengde andre aspekter i begrunnelsen. Formatet gjør som Bruun sier en utfyllende begrunnelse umulig. Schjødt-Joviks retoriske spørsmål knyttet til kvinners intelligens, kropp og stemme får stå for hennes egen regning og trengs ikke å kommenteres ytterligere. Bruun har slått fast at dette handler om embetssyn og ikke kvinnesyn.

Schjødt-Jovik kan ikke skjønne hvorfor ikke Bruun kan lytte til den sterke gode erfaringen man har i den norske kirke med kvinnelige prester. Jeg er mildt sagt overrasket om Schjødt-Jovik tror at alle er enig i hennes oppfatning av den kirkehistoriske utvikling. Bruun kan jo ikke lytte til en erfaring han ikke innehar. For alt jeg vet kan Bruun ha stikk motsatt erfaring. Det er kanskje Bruuns manglende erfaring som hindrer ham fra å skimte loven dypeste hensikt. Schjødt-Jovik viser gjennom sin argumentasjon at hun er langt mer dogmatisk enn Bruun, selv hennes erfaringer blir ufravikelig lære for alle.

Schjødt-Jovik undrer seg til slutt over Bruuns engasjement i en kirke som så tydelig går mot hans overbevisning. Svaret på dette kan være at Bruun rett og slett er villig til å strekke seg svært langt for en kirke han fortsatt er glad i.

Bruuns innstilling og holdning står i sterk kontrast til Schjødt-Joviks knallharde krav hvor hun krever unison støtte fra alle biskoper uten noen form for reservasjonsrett for mannlige prester. Hennes holdning er slående lik prestens i eventyret, der selv Kongen blir bedt om å vike.

«Jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten, jo mer vil de hate dem som taler den», sier George Orwell, når man ser på den pågående kampanjen mot Mikael Bruun og hans meningsfeller kan man begynne å lure på om Bruun kan har rett og om utsagnet også kan gjelde kirken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt