Anders Tyvand

57

Et åpent KrF

I KrF spør vi ikke hvem du er. Vi spør om du vil være med å gjøre en forskjell.

Publisert: 18. sep 2020

Det vekket sterke følelser i meg da Kristin Walstad nylig meldte seg ut av KrF, og samtidig tegnet et bilde av et parti som hadde blitt smalere, mer lukket, og mindre tolerant. Jeg ble både irritert og lei meg, fordi jeg opplevde kritikken som uberettiget. Jeg ble frustrert, fordi kritikken underbygger en gammel fordom mot partiet som jeg trodde vi var i ferd med å få bukt med. Samtidig ble jeg bekymret for at Walstad kunne ha rett. Derfor tar jeg henne på det dypeste alvor.

I 2014 var KrFs stortingsgruppe på tur til Israel.  På denne turen betrodde Knut Arild Hareide meg at han ikke var tilfreds med sin egen innsats for å fornye og bredde ut partiet. Han hadde en tydelig ambisjon om at KrF skulle vinne nye velgergrupper. Han innså at vi måtte klare å favne bredere dersom KrF fremdeles skulle kunne være en kraft i sentrum av norsk politikk.

I 2018 satte han inn støtet. Først kom boka «Det som betyr noe – et KrF for vår tid», der han tegnet opp sitt politiske prosjekt. Det åpne, brede, kristendeomkratiske folkepartiet. Partiet som var mer opptatt av å bygge broer enn å bygge murer. Partiet som la noe annet i begrepet «verdier» enn kun økonomisk vekst. Deretter kom landsstyretalen, med en anbefaling om å søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Prosessen som fulgte skapte et voldsomt engasjement. Debatten om retningsvalget satte mange ulike strenger i bevegelse i mange av oss. Knut Arild snakket om hvem vi skulle samarbeide med. Men han snakket også om KrFs identitet som parti. Om hvem vi skulle være.

Kjell Ingolf Ropstad ble Knut Arilds motpol i striden om retningsvalget. Mens Knut Arild pekte til venstre, pekte Kjell Ingolf mot høyresiden. Men selv om Kjell Ingolf ønsket seg andre samarbeidspartnere, er det i mine øyne ikke rimelig å fremstille ham som en motpol også i spørsmålet om hvem og hva KrF skal være.

Kjell Ingolf har kanskje seg selv å takke for at han likevel har blitt fremstilt slik. Han la abortloven på bordet i spørsmålet om retningsvalget. Han serverte en uheldig kommentar i debatten om tvillingabort. Og under hans ledelse, valgte KrF ikke å støtte en utredning om å forby såkalt konverteringsterapi for homofile – riktignok ikke fordi Ropstad støtter homoterapi, men fordi han mente at dette allerede var ivaretatt i lovverket. 

Disse sakene tegner likevel ikke et helhetlig bilde av Kjell Ingolf som partileder og politiker. Sammensetningen tegner for meg faktisk et ganske ugjenkjennelig bilde. For jeg kjenner Kjell Ingolf som en politiker med et stort hjerte for mennesker. En som brenner for fattigdomsbekjempelse og internasjonal solidaritet, for kampen mot moderne slaveri, for klimasaken og for gode løsninger for familiene.

Jeg kjenner ham igjen når Hanne Marie Eriksen-Pedersen forteller sin historie om hvordan Kjell Ingolf støttet henne da hun valgte å stå frem som lesbisk i KrFU. Jeg kjenner ham igjen når han i landsstyremøte understreker at KrF er et parti som er åpent for alle, uavhengig av seksuell legning. Jeg kjenner ikke Knut Arild og Kjell Ingolf som to motpoler. Jeg kjenner dem som to kristendemokrater som i mange år har jobbet skulder ved skulder for de samme verdiene.

Det var ikke slik at «rød» side representerte det liberale og åpne, mens «blå» side representerte det lukkede og smale i 2018. Det er heller ikke slik at de som støttet Ropstad i retningsvalget har overtatt all makt i KrF. Både i stortingsgruppa, partiledelsen, sentralstyret og landsstyret er begge sider fra 2018-landsmøtet representert. Og vi er vi ferd med å glemme at vi representerte ulike sider. Vi har begynt å se fremover – som et samlet lag som sammen skal gjenreise og styrke KrF som et kristendemokratisk sentrumsparti.

Jeg kan ikke si at Walstad tar feil når hun forteller om sin opplevelse av KrF. Jeg kan si at jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen. Men hvis hun har rett – at det for eksempel har blitt vanskeligere å finne seg til rette i partiet som homofil – så må vi finne ut hva dette kommer av, og gjøre noe med det.

For i KrF skal vi ikke spørre hvem du er. Vi skal spørre om du vil være med å gjøre en forskjell.  

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere