Verdidebatt

Det nye myndige legfolket må ikke overkjøres

Vi ser nå konturene av et nytt myndig legfolk. Biskop Nordhaug overbetoner presters rettigheter. Prester med ytterliggående standpunkter, som de nye myndige ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at de myndige ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som kjent er utrykket ‘det myndige legfolk’ i norsk kirkehistorie benyttet om dem som, inspirert av Hans Nilsen Hauge, opponerte mot sider ved kirkens forkynnelse og etterhånden dannet legmannsorganisasjoner, bygde bedehus, etablerte Menighetsfakultetet, og fra Calmeyergaten sendte ut bannbulle med pålegg om ‘no platforming’ for liberale teologer. Da bannbullen ble sendt ut, var organisasjonene til dels ledet av teologer. De fleste organisasjonene består fortsatt, men mange bedehus er solgt eller står tomme, Menighetsfakultetet har skiftet navn og er ikke lenger så lett å skille fra det teologiske fakultetet på universitetet, og boikott av teologer som oppfattes som for liberale, er det lite av, og stort sett bare på Vestlandet.

Men der ser man nå konturene av et nytt myndig legfolk. De slo til for en tid siden, ved å opponere sterkt mot en prest i Bjørgvin bispedømme som ikke ville vie likekjønnede – det endte med at presten søkte seg bort. Og nå i Sogndal har konfirmantforeldre opponert mot en prest som reserverer seg mot kvinnelige prester. Det nye myndige legfolk synes å utøve sin myndighet primært gjennom sosiale medier. Der kan det etter sigende gå heftig for seg.

I Vårt Land har debatten om kvinnelige prester og Sogndal nesten utelukkende vært ført av teologer, og med nesten all vekt på prestenes opplevelse av situasjonen – både de kvinnelige, Sogndalspresten Bruun, og hans tilhengere. I VL for 16.9. er det ikke mindre enn tre bidrag: Innlegg fra biskop Nordhaug, intervju med Bruun og hans fremste støttespiller, og lederartikkel. Andre innsendere har satt saken på spissen, ved å hevde at kvinneprestmotstandere bør avskiltes, og at man ikke bør ordinere nye. VL har ikke villet trykke et innlegg fra meg, der jeg pekte på at konflikten i Sogndal burde oppfattes i et videre perspektiv enn prestenes: Den kan sees som en konflikt der foreldres mandat, altså deres hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, står mot en forståelse hos biskop Nordhaug, som har fremmet en svært sterk betoning av prestenes rettigheter, nemlig at prester har en uavkortet rett til å drive konfirmantundervisning: «Bruun har også rettar, han har rett til å vera prest og ha konfirmantundervisning.» (Sogn Avis 31.8.)

Foreldrene lar seg neppe berolige av at spørsmålet om kvinnelige prester ikke er tema i konfirmantundervisningen, slik Nordhaug har hevdet. Som vi sier om dans på Sørlandet (og sikkert også i Bjørgvin) – det er ikke dansen i seg selv som er problemet, men det den kan føre med seg. Konfirmantforeldrene er vel ikke primært bekymret for hva Bruun har å si om sine kvinnelige kolleger, men mer for at han på andre områder kan formidle synspunkter som er tilsvarende ytterliggående, og slik gi et bilde av kirke og kristendom som foreldrene oppfatter som vindskjevt.

På Dagsnytt 18 sa biskopen at man ikke kan ha selvbetjening for kirkelige tjenester. I Sogn Avis og Vårt Land formulerer han seg litt mer dempet (13.9. og 16.9.): «Det har aldri vore slik i vår kyrkje at folk kan velje fritt kva for ein prest dei vil møte ved dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Ein slik praksis vil opne for uhaldbare konsekvensar både av praktisk art og med høve til arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane.» Her er argumentasjonen dels praktisk, og dels igjen med referanse til prestene; denne gang ikke deres rettigheter, men deres arbeidsmiljø og fellesskap.

Men Nordhaug fortegner situasjonen. Slik jeg kjenner systemet, og har erfart det, vil folk som stiller med en prest til vigsel eller gravferd, ikke få problemer med at vedkommende slipper til.  Slik sett er det en form for selvbetjening – man kan nyte medbrakt. Ved vigsel er det dessuten slik at kirken er forpliktet til å sørge for at likekjønnede får en prest som vil vie dem. Hva angår gravferd tror jeg Nordhaug overbetoner de praktiske problemene – begravelsesbyråer kan vel være behjelpelige med å finne prest dersom de etterlatte, eller avdøde selv, ikke ønsker en gitt prest.

Hva angår konfirmasjon har jeg altså fremholdt foreldrenes mandat og rettigheter. Mitt inntrykk er at kristenfolket og kirken har vært forsvarere av dette mandatet i debatter om kristelige friskoler. Hvis Nordhaug ikke vil avklare sitt syn her, bør preses eller bispemøtet drøfte saken og avgi en uttalelse om forholdet mellom presters rettigheter og foreldres mandat hva angår konfirmantundervisning.

Siden dåp normalt finner sted i gudstjenesten, er dette det mest krøkkete å komme til rette med, særlig i menigheter med bare en prest. Men det må være overkommelig å arrangere noen separate dåpsgudstjenester i året for foreldre som ikke ønsker en gitt prest. Hva angår dåp, bør man strekke seg særlig langt, av hensyn til de små som måtte ha stridbare foreldre, siden kirken vel må ta sin egen augsburgske trosbekjennelse på alvor, så lenge den er del av Den norske kirkes grunnlag: «Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse … .» Det kan godt være at foreldre ikke tror på dette, men biskopen og prestene må vel gjøre det. Jeg vil i det lengste håpe at biskopen og prestene, i en avveining mellom barnets frelse og hensynet til ‘arbeidsmiljøet og fellesskapen blant prestane’, lander på barnets side.

Oppsummert: Det overordnede må være at prester med ytterliggående standpunkter, som det nye myndige legfolk ikke lenger vil akseptere, må vike, slik at det nye myndige legfolket ikke blir overkjørt og stiller med piggene ut ved kirkelige seremonier, fordi de påtvinges en prest de absolutt ikke ønsker. Prester har sikkert rettigheter, men hvis man presser dem på de nye myndige, skaper man unødvendig støy i formidlingen av kirkens budskap. Og hvis foreldre unnlater å døpe et barn på grunn av presten, og prester og biskoper virkelig står på kirkens bekjennelse, vil altså en ensidig betoning av prestenes rettigheter ha dramatiske konsekvenser for barna i det hinsidige. I organisasjonsteorien ville vel slik betoning bli sett på som en målforskyvning. Jeg mener å huske at en definisjon av synd er ‘å bomme på målet’.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt