Tenketanken Wasila sitt syn på ytringsfriheten.

Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana skriver en kronikk på Aftenposten meninger 9. september 2020 med tittel: ‘Hvordan bør norske muslimer reagere mot hets og provokasjoner?’

Den første halvdelen av kronikken gir en begrunnelse for at muslimer ikke skal reagere med vold mot fornærmelser. Den andre halvdelen handler om ytringsfriheten. De gode intensjonene fra den første halvdelen, kommer i skyggen av det de skriver i den andre halvdelen.

Om ytringsfriheten skriver de: «Likevel er det ikke sagt at muslimer eller vi som samfunn ukritisk skal la sjikane av norske muslimer passere. Det er absolutt grunn til å kritisere konseptet om ytringsfrihet slik det blir oppfattet i deler av Vesten i dag. Først og fremst fordi det taler for at den vestlige holdningen til ytringsfrihet er preget av dobbeltmoral – én i møte med muslimer og islam og en annen når det gjelder andre interesser og religioner».

Her er det flere ting å ta tak i. For det første er det slik at det er ansett som helt normalt å kritisere alle religioner unntatt islam. Det er ingen som må forsvare seg bare fordi de kritiserer kristendommen.

Dernest hevder de at ‘det er grunn til å kritisere konseptet om ytringsfrihet slik det blir oppfattet av Vesten i dag’. Det er jeg helt uenig i. Ytringsfriheten er en viktig del av de grunnleggende menneskerettigheter, og en forutsetning (men ikke tilstrekkelig betingelse) for å kunne bekjempe urett i et samfunn. Det viser seg i praksis at det er en sammenheng mellom ytringsfrihet og religionsfrihet. Der hvor det ene ikke blir respektert, blir heller ikke det andre respektert.

Nylig ble den første Apostasi dagen feiret. Det skjedde 22. august. Den ble til gjennom et samarbeid mellom ulike ex-muslims organisasjoner.

På denne dagen kom de med et opprop hvor de blant annet forlanger: “affirmation of freedom of thought, conscience and belief as well as opinion and expression in compliance with the United Nation Declaration of Human Rights (Articles 18 & 19).”

Det er en kjent sak at mange som kritiserer islam i Norge, inkludert muslimer eller tidligere muslimer – og her er det snakk om kritikere som ikke har brent koranen, sjelden slipper til i de etablerte mediene. Noen har også blitt drapstruet til taushet. Sylo Taraku problematiserte i Aftenposten 17. sept 2014 at norske akademikere kritiserte internkritikere i stedet for de anti- demokratiske kreftene blant muslimer. Hvis det er grunn til å hevde dobbeltmoral av Norge og vestlige land, så er det på bakgrunn av at man ikke har evnet å beskytte de som kommer med saklig kritikk av islam.

Kronikkforfatterne hevder med noen eksempler at norske muslimer er en utsatt minoritet. Jeg er enig i at muslimer ikke skal bli angrepet eller sjikanert, hverken på gaten eller i moskeer. Utfordringer fra høyreekstreme må samfunnet ta på alvor.

Men for å understreke hvor utsatt norske muslimer er så skriver Almanea og Rana følgende: «Dette viser med all tydelighet at norske muslimer er en utsatt minoritet. Med dette som bakteppe har den siste tidens debatt om ytringsfrihet og koranbrenning på mange måter avsporet. Er vi som samfunn mer opptatt av å forsvare høyreekstremisters rett til å ta til orde for deportering og internering av norske muslimer enn vi er av å fordømme og bekjempe ideologien de representerer og forfekter?

I lys av Europas historie med jødene og interneringen av millioner av muslimer i Kina som pågår nå, er dette urovekkende. Det norske demokratiet er ment å verne om sine minoriteter. Kanskje bør vi derfor snakke mer om at ikke alt som er lovlig, er sunt for demokratiet, og at ikke alt derfor trenger å bli ønsket velkommen».

Det er allmen enighet om at Kina sin behandling av uighurene er under all kritikk. Norge har vært et av 22 land som har sendt en protest til Kina om dette. Men å sammenlikne dette med Europas historie med jødene, blir feil i en sammenheng hvor ytringsfriheten kritiseres. Det var uhyrlighetene i holocaust som la grunnlaget for at folkemord blir oppfattet som en alvorlig forbrytelse. I etterkant av holocaust ble Folkemordskonvensjonen vedtatt av FN. Dette henger sammen med fremveksten av menneskerettankegangen. Det er nettopp fravær av respekt for menneskerettene som utgjør kjernen i Kinas politikk overfor uighurene.

Til sist; er det riktig at vi som samfunn er mer opptatt av å forsvare høyreekstremisters rett til å ta til orde for deportering og internering av norske muslimer enn vi er av å fordømme og bekjempe ideologien de representerer og forfekter? Nei, slik er det ikke. Det er ikke Sian sin ideologi, eller deres tanker om deportering som forsvares. En må skille mellom forsvar av ytringsfriheten og kritikk av Sian. For å stanse økning i medlemstall til Sian, mener jeg at følgende vil være av betydning. En må ta i betraktning at utviklingen i islam på verdensbasis, vil sette muslimer i en skvis. Da er det viktig å få frem de problemene som konkret gjelder en norsk sammenheng. Ved å gjøre følgende vil det kunne bli mulig: Det ene er at seriøse islam- kritikere må få en reel beskyttelse mot vold, dette må myndighetene ordne. Det andre er at den norske Ex-muslims gruppen må få en selvfølgelig plass i sammenhenger hvor tro- og livssynsspørsmål skal avgjøres.

Til slutt en kommentar om den første delen av kronikken. Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana, referer til en hendelse i profeten Muhammads liv angående byen Taif. Det er lett å tilbakevise det kronikkforfatterne hevder ut ifra denne episoden.