Verdidebatt

Er jeg rett kalt prest?

I spørsmålet om kvinnelige prester synes det som om Mikael Bruun ikke er villig til å lytte til den sterke, gode erfaringen man har i den norske kirke med kvinnelige prester.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg ble ordinert i Nordreisa kirke høsten 2018, som første kvinnelige prest i Nord-Troms prosti. Jeg er oppvokst i Nordreisa, og det var naturlig for meg å ordineres på mitt hjemsted der jeg har vokst opp. En ordinasjon av en prest er alltid en gledelig begivenhet for både menigheten og den nye presten. Men fungerende sokneprest Mikael Bruun valgte å ikke delta. Han kunne ikke dele gleden. Han hadde ”andre gjøremål” denne dagen, som han uttalte til lokalavisa. Som ung og nyutdannet prest betyr det ekstra mye med støtte fra kolleger og menigheten på stedet under en slik begivenhet. Når en kvinne som er oppvokst i menigheten ordineres til prest, og stedets fungerende sokneprest velger å ikke være tilstede, er han med på å undergrave denne prestens tjeneste.

I den kristne troen ser vi ofte at Jesus kritiserer måten å praktisere loven på. Han er kritisk til at loven praktiseres med blind lydighet og uten fornuft og innsikt. Da er han klinkende klar og etterlyser nettopp klokskap og godhet som de viktigste aspekt i møte med loven. Jesus formidler at han er forankret i sin erfaring av Guds buds autoritet. Dette får følger for vår forståelse av hva som er godt for oss mennesker; han går foran. Derfor ser vi ofte at Jesus ikke blir stående ved lovens bokstav, men tolker den ut fra dens dypeste hensikt; å sikre menneskelivet gode vilkår. Hva er det med kvinner som gjør dem uegnet til prester? Hvis ikke Bruun kan si noe mer om dette, står han i fare for å havne i en form for selvpåført moralsk irrasjonalitet og blind lydighet.

I spørsmålet om kvinnelige prester synes det som om Bruun ikke er villig til å lytte til den sterke, gode erfaringen man har i den norske kirke med kvinnelige prester. Han tenderer til en blind lydighet til bud og forskrifter som finnes i bibelen, selv om vi ikke forstår hva det er godt for. Hva er i så fall Guds visdom med å si nei til kvinnelige prester? Hvis den kristne troen skulle romme et forbud mot kvinnelige prester, peker det på at det nettopp ikke er nok å forholde seg til det i blind lydighet. Det krever en begrunnelse i Guds godhet. Hva er denne begrunnelsen?

Det er til ettertanke at Maria Magdalena og en kvinne til var de første som fikk fortelle om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. To kvinner fikk den store oppgaven å formidle den unike og ufattelige hendelsen. Kvinnene var også de som ble værende hos Jesus da han døde på korset. Peter og disiplinene flyktet.  I et mannsdominert samfunn er dette spesielt oppsiktsvekkende. Siden det var kvinner som fortalte om oppstandelsen, var det den gang sterk mistro til at det kunne være sant. Det er et faktum at kvinnene i så lang tid ble utestengt fra å få anerkjennelse for det viktige bidraget i kirkehistorien. De var i sannhet med å prege den stolte og sterke kvinnetradisjonen med å fortelle oppstandelsesbudskapet. På Jesu tid var kvinner sin mann eller sin fars eiendom. Det ville vært en umulig tanke at kvinner skulle følge Jesus slik menn kunne som apostler. Jeg etterlyser en større forståelse for konteksten tekstene ble til i. Dette kan man ikke se bort fra, i møte med bibelen.

Som nevnt ovenfor: Det var kvinner som ble valgt ut til å bære det meget ulogiske og forunderlige budskapet om Jesu oppstandelse, dette som er det viktigste vitnesbyrdet vår kirke er bygget på. Og kanskje kan det handle om kvinners særlige tilgang til det som trengtes for at de skulle våge å formidle budskapet? Slik blir det underlig å skulle forstå tekstene dit hen at kvinner ikke kan være prester.

Bruun uttaler at det er likeverd mellom kvinner og menn. Hva er da forskjellen mellom kvinner og menn som gjør at kvinner ikke kan være prester? Har kvinner mindre intelligens? Feil kropp eller stemme? Manglende dømmekraft? Eller manglende autoritet? Hva er det gode Gud vil ved at bare menn skal være prester?

Bruun har selv valgt å bli prest i en kirke hvor både kirkemøtet og bispemøtet er klinkende klare i anerkjennelsen av kvinner som prester, og hvor et stort antall biskoper er kvinner. Hvorfor vil Bruun være prest i en slik kirke? Bruun argumenter med embetsteologi, at fra Jesu tid har det vært en apostolisk linje med menn. Da synes det underlig at Bruun selv er prest i en kirke med kvinnelige biskoper, kirkens øverste hyrder.

Når Bruun sier nei til kvinnelige prester bestrider han det som samtlige biskoper sier offentlig i ordinasjonsgudstjenesten. Biskopen erklærer i kraft av sitt embete: "Så erklærer jeg at du er en rett kalt prest i vår kirke, med den myndighet og det ansvar som hører til ditt hellige kall, etter Guds ord og vår kirkes ordninger".Biskopen avslutter så med følgende bønn: "La oss ta imot henne i kjærlighet, bære henne frem for Gud i våre bønner, og stå sammen med henne i forsoningens tjeneste". 

Dette er ganske sterke ord. Bruun er selv blitt ordinert i vår kirke av en biskop. Det synes da noe merkelig at han kan underkjenne en kollegas ordinasjon. Når han gjør dette er det ikke bare til skade for den kvinnelige presten som ordineres. Han utfordrer også biskopens myndighet til å suverent forvalte ordinasjonen på vegne av vår kirke. Hvordan kan biskopene leve med at en ordinert prest ikke respekterer gyldigheten av deres ordinasjon? Det er biskopenes soleklare rett og plikt å forsvare de kvinnelige prestene som de offentlig har ordinert.

Jeg ønsker å være prest i Den norske kirke, i tillit til at kvinners prestetjeneste forsvares fullt ut fra samtlige biskoper, uten noen form for reservasjonsrett for mannlige prester.

Julie Schjøth-Jovik, sokneprest i Nordreisa

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt