Verdidebatt

Ironisk ekstremisme

«Det spesielle med den moderne tid er ikke at den er skeptisk, men at den er dogmatisk uten å vite det»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Anne Guro Nesteby Grette, Eva Stien og Frida Strøyer Aalborg deler i Vårt Land en alvorlig bekymringsmelding på egne vegne. De er redde for å havne på presteskapets B-lag. Grunnen er Mikael Bruun og hans likesinnede. Spesielt alvorlig ser de fremtidige prestene på det faktum at Bruun får støtte av 45 av deres kommende kollegaer. Det skulle nok ideelt sett vært færre, helst ingen kan det se ut til.

Studentprestene hevder at de utgjør mindretallet ettersom bare 36% av prestene i Dnk og langt færre i den verdensvide kirke er kvinnelige. Men det er jo ikke dette eller kirken på verdensbasis dette handler om. Dette handler om embetsteologi i den norske kirke. Tror virkelig Anne Guro, Eva og Frida at det bare er kvinnene i Dnk som anerkjenner deres prestekall? Tror de virkelig at Bruun representerer majoriteten i denne saken? Jeg kan berolige de bekymrede fornærmede med at et overveldende flertall av prestene bestående av kvinner og menn støtter opp om kvinners prestekall. Grette, Stien og Strøyer har alle biskopene på deres side, alle politikerne, hele pressen og hele folket. De hardt prøvede studentprester vil bli ønsket varmt velkommen i en kirke som selv kaller seg en folkekirke og følgelig defineres av folket. Det er ingenting som tilsier at frykten for at de ikke skal bli tatt i mot med åpne armer er reell, snarere tvert imot. Mens Anne Guro, Eva og Frida har hele Norge i ryggen, har Bruun og hans meningsfeller bare deres egen overbevisning, men hva betyr egentlig det i dagens kirkesituasjon?

Studentprestene gjør ingen forsøk på å begrunne sitt teologiske ståsted ut fra den Hellige skrift slik Bruun har gjort i et av sine innlegg. Studentprestenes desperasjon etter minoritetsrollen har en naturlig forklaring. Det er her nøkkelen til makt ligger i våre dager kan det se ut til. Studentprestene tyr til Marxistisk argumentasjon, retorikk og terminologi og ikke bibelsk. Her gjelder det for enhver pris å tilrive seg offerrollen og minoritetsidentiteten. Om man lykkes her blir det lett å vise hvem som er den undertrykte og hvem som er undertrykkeren. At man i dette forsøket blir nødt til å male et bilde av virkeligheten som minner om Prøysens Bakvendtland er ikke så nøye. Studentprestenes argumentasjon er et uttrykk for at offer/minoritet retorikken har full forkjørsrett og samtalen om hva som er sant og rett må vike. Vikeplikten som de selv er så opptatt av å tilrive seg er i realiteten en ukrenkelig forkjørsrett.

Anne Guro, Eva og Frida frykter at deres prestetjeneste vil bli innsnevret. Grunnen til dette er risikoen for at noen prester vil reservere seg. Samtidig kan studentprestene forsikre oss om at de har respekt for ulike teologiske ståsteder. De ønsker mangfold og ulike meninger men synes det er leit at denne aksepten ikke gjengjeldes av enkelte mannlige prester. Det respektløse er ifølge studentprestene at enkelte av deres kommende mannlige kolleger er villige til å omsette sitt teologiske syn og sitt embetssyn til aktiv motstand og reservasjon mot å samarbeide. Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende. Mener virkelig de kommende prester at teologisk overbevisning ikke skal ha konsekvenser for praksis? Hvilken aktiv motstand er det prestestudentene har i tankene. Det eneste Bruun har forsvart er sin rett til å reservere seg. Bruun og hans meningsfeller har for lengst innsett at deres syn ikke vil vinne frem. Det de ber om er ganske enkelt at deres teologiske overbevisning og dens praktiske konsekvenser fremdeles kan bli tålt. Når det gjelder samarbeid er jo Bruun villig til å strekke seg så langt som mulig. Hans reservasjonsrett gjør på ingen måte samarbeid umulig. Samarbeid er heldigvis ikke avhengig av teologisk overbevisning slik studentprestene insinuerer. Det er nettopp i tilfeller som dette samarbeidet settes på prøve. Her har man vært villige til å finne smidige løsninger frem til nå, men dette er de såkalte samarbeidsvillige særdeles kritiske til.

Studentprestene frykter også for utestengelse fra en rekke menigheter fordi enkelte nekter å samarbeide, feire gudstjeneste og ta nattverd (å ta nattverd er en merkelig formulering, uten at en trenger å gå nærmere inn på det). De mener at om Bruun kan fortsette å reservere seg så vil samvittighetsfrihetens hans bli total, Bruuns frihet vil ramme dem. Hva som menes her er jammen ikke godt å si. Det eneste som fremstår som noe i nærheten av totalt i denne sammenheng er ironien. Her anklages en prest som blir kritisert av en domsprost i Tromsø som i klare ordelag stiller spørsmålstegn ved Bruuns reservasjonsrett. Når Bruun begrunner sitt syn får han foreldrene til sine kommende konfirmanter på nakken. Biskopens puslete forsvar stadfester Bruuns rett men sier rett ut at hans syn er problematisk. Å da tegne et bilde av Bruun som autoritær og hans samvittighetsfrihet som total er intet annet enn paradoksalt. Det kan nesten virke som om studentprestene ikke ser bjelken i sitt eget øye. «Det spesielle med den moderne tid er ikke at den er skeptisk, men at den er dogmatisk uten å vite det», sier Chesterton, i denne sammenheng får britens utsagn nærmest et profetisk lys over seg.

Anne Guro, Eva og Frida lurer på om de førtifem som støtter Bruun mener at kvinnelige prester nok en gang skal bøye av. Jeg for min del tror det kan være mer fruktbart å bytte ut kjønnskategorier med læretilnærming her. Jeg lurer på når den såkalte liberale fraksjonen sist bøyde av. Det er uten tvil Bruun som representerer den konservative delen av Dnk som har blitt drevet fra skanse til skanse. Om ikke Bruun forkaster sin overbevisning og sverger troskap til studentprestene og den kompakte majoritet kan det se ut til at Bruun og hans medsammensvorne til sist blir drevet ut av kirken. For «ansvaret for den enkelte minsker når man har flere med seg» som Ibsen påpeker.

Studentprestene tillegger Bruun egenskaper og holdninger fullstendig uten grunnlag. De ber Bruun om å se dem i øynene og ikke bare som «kvinneprester». De betegner Bruuns og alle som er enig i Bruuns reservasjonspraksis som ekstreme. Om Bruun hadde vært i kategorien ekstrem hadde han meldt seg ut av Dnk for lenge siden. Å kalle en prest som står for en lære som et overveldende flertall i den verdensvide kirke vil stiller seg bak og som har vært enerådende helt frem til våre dager for ekstrem er faktisk langt mer ekstremt.

Det mest ekstreme er allikevel at studentprestene kaller dette en utstrakt hånd.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt