Omvendt kristen

Etter snart fem år på trosveien, har jeg lært og erfart en del om det kristne livet. Læringskurven har vært bratt om et liv jeg kjente lite til fra før. Gode samtaler, varme møter og gudstjenesteliv har økt min forståelse for tro og åndelige relasjoner, og kristendom er i ferd med å bli ett av mine sterkeste fag. Gjennom denne tiden har jeg møtt mange mennesker med en lang og trofast tro, en tro som jeg på mange måter bare kan beundre, til og med misunne. En tro som har gått i arv fra foreldre til barn, noe som gjenspeiler seg både i yrkesvalg og engasjement. Prester har fått prestesønner og -døtre, mens andre familiemedlemmer har engasjement eller arbeid i kristne organisasjoner. Familie, slekt og venner er bundet sammen i et nett av kontakter og relasjoner innad og på tvers av menigheter, og alt bygger på en felles tro og en felles forståelse av et budskap. Et budskap alle er trygge på og som kom inn allerede fra små barnsben av.  

Mitt utgangspunkt er helt annerledes, og jeg tenker ofte at jeg er en omvendt kristen. Ikke fordi jeg valgte å bli en kristen via en konkret og planlagt omvendelse midt i livet, men heller i den forstand at jeg ble omvendt før jeg rakk å bli ordentlig kjent med troen og budskapet. Ordet omvendelse handler om å begynne å tro eller bekjenne seg til en religion, noe jeg helt klart har gjort. Men ordet omvendt har en litt annen betydning. Det kan defineres som noe som vender i motsatt retning av det vanlige. Noe som kommer i en uvanlig rekkefølge, og det er slik jeg opplever min egen vei mot tro. For det er underlig at jeg kunne starte å kjenne på en lengsel mot det åndelige uten å kjenne til en eneste tekst eller noen gang ha eid en Bibel. Men trosfølelsen var tydelig og klar, noe som skapte en omvendt læring. Jeg erfarte lengsel og tilstedeværelse først, for deretter å få tanker og refleksjoner bekreftet via tekster jeg aldri tidligere hadde lest. Det ble uunngåelig å ikke la seg påvirke av det, og det ble starten på en endring. Denne endringen ledet meg til å se livet i et nytt perspektiv og tvang meg til å erkjenne at det må finnes en åndelig dimensjon. For hvordan kunne ellers tekstene i Bibelen beskrive mine nyoppdagede erfaringer og innerste følelser på en slik utfyllende måte?  

Ta for eksempel Paulus. En kjent misjonær jeg sikkert burde visst mer om. Men for meg var hans historie nærmest ukjent. Ingen jeg hadde hørt om siden barne- og ungdomsskoletiden. Han var rett og slett glemt. Men da jeg for første gang satte ord på hvordan det var å få en tro, ble jeg møtt av historien til Paulus. For da jeg var ferdig med å fortelle hvordan min oppfattelse av livet og Bibelens budskap hadde endret seg brått etter min egen omvendelse, ble jeg forklart likheten i våre historier. Og det var spesielt en enkel setning som festet seg hos meg:  

"Straks var det som om skjell falt fra øynene hans og han kunne se". 

Jeg hadde selv brukt ordet slør, men effekten var den samme. Jeg hadde vært totalt blind og hadde ikke sett klart. Først etter at sløret falt, forsto jeg mer av budskapet i Bibelen og jeg forsto at den hadde en langt dypere mening. En mening det var umulig å få tak på tidligere.  

Det var spesielt liknelsene i Bibelen som endret karakter etter omvendelsen. For hadde ikke jeg sittet og irritert meg over at alle på vinmarkene skulle få like mye betalt. For uavhengig av om de hadde jobbet i den stekende solen hele dagen eller kun den siste timen, fikk de den samme lønnen. Det var urettferdig, og jeg lot meg provosere. Jeg hadde kjent på en trang til å si ifra at jeg ikke hadde funnet meg i det. Men da mine egne skjell falt fra, hadde jeg skamfull forstått at det var meg det handlet om. At jeg som kom sist til tro skulle få ta like mye del i Guds rike som mine nye venner som hadde hatt sin tro hele livet.  

Og hvor mange ganger har ikke ukjente tekster fra Bibelen overveldet meg og fått meg til å stoppe opp. Som da sykehuspresten fortalte meg om verset om å finne hvile. Han ga det til meg da jeg var sliten og strevde, og livet var tungt å bære. Hvor fristende var det ikke å gi seg hen og takke ja til denne uventede hjelpen og ta på seg hans åk. Og hva med denne veien jeg nå har vandret de siste årene? Alle de uventede svingene som har vist seg å være riktige. Har det vært en dypere mening med alt dette. Og kan jeg stole på at dette er Hans verk, slik som det står skrevet i brevet til Efeserne: At veien er lagt ferdig for at jeg skal gå inn i dem. Og hva med for meg den sterkeste teksten av dem alle: 

     "I kjærligheten finnes det ingen frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut." 

En tekst som tok pusten fra meg da jeg for første gang hørte den. For var det ikke slik det var? For hver centimeter jeg åpnet opp for den fullkomne kjærlighet, så minsket frykten noe. Og da jeg var klar for å åpne døren på vid gap, svant frykten fullstendig. Den irrasjonelle frykten for prest og kirke viste seg å være omvendt proporsjonal med denne nyoppdagede kjærligheten.  

Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Bibelen slutter ikke å forundre meg og jeg kommer stadig over nye tekster som gir mening i mitt liv i dag. Så selv om jeg tidligere har gått glipp av et trygt fellesskap som har blitt bygd opp gjennom generasjoner, ville jeg ikke vært foruten denne omvendte veien. Denne muligheten til å tilegne meg det kristne livet i et voksent perspektiv. For ved å gå den omvendte veien har jeg blitt særdeles trygg på troen, for hvordan kan jeg noen gang tvile når jeg stadig får bekreftelser på det motsatte. Og skulle jeg en dag vakle, legger jeg livet i Hans hender, stoler på at Han vil gripe inn, slik Han allerede har gjort utallige ganger.