Lasse Haugen

2

Troen kan også bli vanskelig

Opplevelsen av at noen skal styre ens tanker kan være tung å bære.

Publisert: 11. sep 2020

I Norge har vi tros- og religionsfrihet. Heldigvis. At folk kan dyrke religionen sin, og få lov til å tro på en eller flere guder, er gjerne kjennetegnet på at enn bor i et godt, utviklet samfunn. Demokratiet vårt hviler på flere søyler. En av søylene handler om frihet til å velge innholdet i eget liv. Noen ganger kan troen på en Gud, eller deltakelse i et trossamfunn, stå i veien for et menneske sin mulighet til å leve selvstendige, frie liv. 

 Å ha tilknytning til et trossamfunn kan for mange oppleves trygt og godt. Man finner fellesskap i troen, og trøst og styrke i at det er noe «mer» der ute. Noe som våker over oss og som kan angi retning i livet. Mennesket har i lang tid søkt mening i sentrale spørsmål om liv og død. Troen blir da for mange en trofast følgesvenn. Religionsfriheten er forøvrig nedfelt i menneskerettighetserklæringen. Der står det blant annet: 

«Religionsfrihet er retten til personlig trosfrihet og til å utøve den religion, tro eller overbevisning man bekjenner seg til, alene eller i fellesskap med andre.»

 Trosfrihet er noe som er kjennetegnet et samfunn som hviler på solide, demokratiske fundamenter. Slik er det i Norge, og vi må kjempe for at mennesker sin rett til å velge innholdet i eget liv, blir ytterligere styrket. Det er imidlertid flere lukkede trossamfunn som ser på storsamfunnet som en slags fiende. Dette kan medføre at barn og ungdom blir utsatt for begrepsbruk og påtvunget et Gudebilde som er skremmende, og som gjør at mennesker utvikler ulike psykiske lidelser. Det har også vist seg at mennesker som ikke lenger tror, eller som ønsker seg vekk fra trossamfunnet, kan bli utsatt for ulike sanksjoner og reaksjoner.

 Det finnes flere forskjellige trossamfunn med negativ sosial kontroll. Det eksisterer samfunn hvor tvangsekteskap godtas og æresvold eksisterer. Homofile kan oppleve å bli støtt ut, og mange rapporterer om at egne meninger blir lite verdsatt, og at konstruktiv kritikk ikke godtas. Dette foregår i flere forskjellige samfunn, også blant kristne menigheter som favner om tusener av mennesker i Norge. Det er også betimelig å hevde at likestillingsarbeidet ikke har kommet like langt i alle samfunn. Jeg vil tro at kvinnesynet i noen trossamfunn fremdeles ikke følger det som enn skal forvente i 2020. 

 Det er en del barn, ungdom og voksne som opplever at tro kan bli problematisk. Noen blir syke etter år i usunne miljøer, andre blir utstøtt og ekskludert, og noen opplever å bli utsatt for trusler, vold og trakassering. Følelsen av å miste seg selv beskrives som tilstedeværende, og frihet til å velge innholdet i eget liv er vanskelig i lukkede, religiøse miljøer. Det er igjen viktig å bemerke at dette forekommer i forskjellige miljøer, og ulike religiøse retninger. Opplevelsen av at noen skal styre ens tanker kan være tung og bære. Unge mennesker som er i ferd med å utvikle egne meninger på bakgrunn av møtet med storsamfunnet, beskriver ofte at de havner i en skvis mellom trossamfunnet og «verden utenfor.» Mange slites mellom foreldrene og trossamfunnets rammer og regler. 

Barnekonvensjonen er klinkeklar i sine artikler når det kommer til barns rettigheter. Den sier blant annet at barn har rett til å si sin mening. De har tanke, samvittighets og religionsfrihet og en grunnleggende rett til å bli beskyttet mot skadelig informasjon. 

 De ulike trossamfunnene spiller en stor rolle for mange mennesker i Norge. Slik håper jeg det også blir i framtiden. Samtidig skal det også jobbes for en aksept av at det er greit å ikke ha en tro, til tross for at man kommer fra religiøse samfunn og miljøer. 

 Jeg er enig med Kari Henriksen ( AP) når hun framholder noe om hva ulike trossamfunn bør rette seg etter:

«For å lykkes, mener Arbeiderpartiet staten bør ha en dialog med trossamfunnene i Norge, og inngå en samfunnskontrakt. Mange trossamfunn bidrar til samfunnsbygging og vi mener trossamfunn må forplikte seg til aktivt brobyggingsarbeid. Arbeid der det ikke oppmuntres til oppvekstvilkår og holdninger som hemmer barns frihet og muligheter for deltakelse. Fellesskapet må bygges på gjensidig tillit. Politikken må sikre viktige fellesverdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.»

 I den forbindelse kan det være verdt å løfte fram Den Norske Kirke. Dette trossamfunnet har gjennom årenes løp evnet å være i takt med samfunnet, noe som er spesielt synlig med tanke på arbeidet som har blitt gjort når det kommer til likestilling og arbeidet for homofiles rettigheter. I tillegg driver DNK med aktivt brobyggingsarbeid hvor menneskets egenverd og grunnleggende rettigheter er satt i fokus

 Mennesker som mister troen, eller som ønsker en ny retning i livet, trenger av og til støtte og hjelp. Da blir det riktig at organisasjoner med erfaring og kompetanse får sikret driften sin. 

En av organisasjonene som bidrar i dette arbeidet er hjelpekilden. Organisasjonen har over tid opparbeidet seg kunnskap, erfaring og troverdighet med tanke på arbeidet som gjøres rundt overgangen fra et lukket trossamfunn og ut i samfunnet. Hjelpekilden arbeider med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere. 

Organisasjonen bidrar til å bedre mennesker psykiske helse, samt at de bidrar til å forebygge langvarig psykisk uhelse. Viktigheten av dette arbeidet ble nylig synliggjort på Buskerud Arbeiderparti sitt årsmøte. Der ble det fattet et vedtak som sier:

«Vi foreslår at hjelpekilden får tilskudd over statsbudsjettet slik at de kan opprettholde sine aktiviteter og støtte- og hjelpetiltak over hele landet.» 

 Det er i den forbindelse et paradoks at staten, via statsstøtte til trossamfunn, støtter trossamfunn vi vet har utfordringer knyttet til sosial kontroll, diskriminering av homofile, utstøtelse og utfordrende forkynnelse, mens staten ikke finner rom til å støtte organisasjoner som hjelper mennesker til å skape seg et nytt liv. 

 Dialog er svaret. Staten skal på ingen måte være pådriver for å gjøre trossamfunn like. Vi skal kjempe for trosfriheten, mangfoldet og de kulturelle forskjellene vi har i landet vårt. Jeg vil imidlertid hevde at staten har et ansvar for å tilrettelegge for at mennesker også skal kjenne trygghet i livet dersom man ønsker å forlate et trossamfunn. Et bærende prinsipp i så måte må være at «jeg er meg.» 

 Avslutningsvis kan det være godt å ta inn over seg noen betraktninger om noe av det mest dyrebare i samfunnet. Barna!

 Kahili Gibran sier i boken «Profeten» følgende om barn: 

«Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre med egne lengsler.

De kommer gjennom dere, men ikke fra dere..

Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke..

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3789 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
16 dager siden / 1243 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
22 dager siden / 897 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
14 dager siden / 846 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
14 dager siden / 642 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 579 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
26 dager siden / 571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere