Ivar Flaten

3

Ordets makt - og avmakt

Hva gjør vi når noen bruker retorikk og aksjonsmidler som ødelegger for tillit og trygghet i samfunnet vårt?

Publisert: 7. sep 2020

Olav Fykse Tveit er ledende biskop i Den norske kirke. Etter de siste SIAN-aksjonene skrev han en tekst som har stått å lese i flere aviser. Han sier blant annet:

-SIAN og deira likesinna bryt ned det norske samfunnet når dei sjikanerer muslimar og deira religion mellom anna ved å rive sund og spytte på Koranen og lage «krenkefest». Gjennom dette angrip dei demokratiet, og dei skitnar til det anstendige fellesskapet og det offentlege rommet vi alle høyrer til i. Det er ikkje slik vi skaper og tar vare på eit godt samfunn i Noreg.

Aksjonene vi har opplevd i Drammen i mai 2019 og i Bergen og Oslo for kort tid siden, skaper en stemning av hat og sinne. Dette ser ut til å være SIANs strategi for å provosere fram en situasjon som skal «bevise» deres påstand om at islam er farlig. Når Lars Thorsen, deres leder, får plass i NRK for å legge fram sitt syn, framstår han dels ureflektert vag og dels sjokkerende tydelig. Han navngir norske borgere som bør «landsforvises dit de kommer fra».

Religiøst begrunnet overgrep

Venner som kommer fra land der islam er majoritetsreligion har erfaringer som er dypt rystende. Jeg skal ikke liste opp verken land eller eksempler, men det kan ikke være den minste tvil om at mennesker fra religiøse og etniske minoriteter blir utsatt for overgrep og undertrykkelse. Mange av dem lever i våre nabolag.

Det dystre faktum er at det samme skjer i land der eksempelvis buddhister eller hinduer er i majoritet. Tilsvarende maktbruk skjedde fra en kristen øvrighet i vårt eget land mot enkeltpersoner og religiøse grupper for ikke veldig lenge siden. Vi kunne nevne flere eksempler. Listen er lang og stygg.

Derfor forstår jeg frykten for undertrykkende religiøs og kulturell praksis i våre byer og bygder. Det er en uro jeg deler både med SIAN og mine flyktningevenner og som vi må forholde oss til. Hvordan vi skal motvirke det er en oppgave vi alle må ta alvorlig der vi lever og ferdes.

Stolt historie

Jeg er svært takknemlig for mitt røde pass og stolt over Norge, demokratiet og rettsstaten. En overveldende majoritet av nordmenn i alle fargesjatteringer tenker og føler som meg. Det er jeg sikker på. Som prest i Den norske kirke er jeg særlig stolt av at kolleger og venner som har stått i front for å møte rasisme.

Cato Kristiansen og befolkningen i Brummunddal sto opp mot Arne Myrdahl da han kom til bygda med sin gjeng i 1991. I store mengder stilte befolkningen opp og vendte dem ryggen sammen med Cato i en stille protest.

For 25 år siden viste Svein Ludvig Larsen og hele Øvre Eiker ansikt mot den lokale nazi-inspirerte gruppen som hadde tilhold i bygda. Slik viste de hverandre og hele Norge hvordan en hel befolkning tar vare på hverandre og stå sammen i et mangfoldig fellesskapet mot rasisme og umenneskelighet.

Jeg håper vi lytter til biskop Olav når han maner til motstand mot holdningene og retorikken SIAN står for. - Det er innhaldet i SIANs propaganda, og det vi veit om kva slike haldningar kan føre til i handlingar, som er det store samfunnsproblemet og som må bekjempast. Dessutan er det eit stort problem med dei stillteiande eller artikulerte sympatisørar til denne bodskapen om religiøst basert ekskludering og rasisme.

Samtalens mulighet

Jeg tror på samtalen. Men for at det skal være en SAMtale må en gå inn i den som likeverdige parter uten skjulte hensikter. -Vi går inn i dialogen ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte, som professor Anne Hege Grung formulerer det.

En gjensidig forandring kan skje også når frontene er steile og avstanden stor. Men da må det foreligge en gjensidig vilje til å lytte og forsøke å se virkeligheten fra ulike synsvinkler. Roping med megafoner over politiets sperringer er svært langt ned på lista over gode samtaleformer.

Den aller viktigste arenaen for denne livsviktige samtalen mener jeg er i våre egne forsamlingshus, kirker, moskeer og stuer. En stilltiende aksept av religiøs- eller politisk basert ekskludering og rasisme må vi først og fremst ta oppgjør med hjemme hos oss selv.

Ordets makt – og avmakt

Så forstår jeg at det er grenser for ordets mulighet. Når hat og sinne tar overhånd, står ordet nokså maktesløst. Vi må ta avstand fra retorikk og aksjonsmetoder som bryter med respekten for våre mest grunnleggende verdier, uansett hvem som benytter dem. Bokbrenning og steinkasting er av de ynkeligste og mest destruktive.

Jeg vil bruke min stemme for å hevde alles rett til å ytre seg, på tross av hvor smertefullt og fremmed budskapet kan være. Vi burde etablere en «Speakers Corner» i våre byer og bygder der alle kan komme til orde. Så står det oss fritt å gå derfra hvis ordene blir stygge. Ord kan skade og ødelegge mer enn vi kan forestille oss både i familie og venneflokk og for hele samfunn. Men det er også med ord vi kan bygge tillit og trygghet.

Det er vårt valg og vårt ansvar å skape et samfunn alle kan finne trygghet og livsutfoldelse, hver på sin måte.

En tredje vei

Ordene har sin grense. Oppdragelse, kunnskap og følelser former hvordan vi ser verden. Særlig for oss som har levd lenge er det fryktelig vanskelig å komme ut av gamle spor. Litt lettere er det hvis vi for en stund legger bort ordene. Jeg tror på erfaringen av det ordløse fellesskapet. Gjennom å møtes i daglige og uformelle sammenhenger forstår vi intuitivt at vi er grunnleggende sett like på tross av våre mange og store ulikheter. Når vi åpner oss for andres gjestfrihet, musikk og erfaringer kan vi få glimt av det som forener oss på et mye mer grunnleggende nivå enn troslære, dogmatikk og særegne skikker. Vi er mennesker med de samme grunnleggende behov.

Det er grunnen til at vi vil ha tider og steder hvor slike erfaringer kan finne sted i tillegg til arbeidsplasser, idrett og skole. Globusfestivalen, Gjestebud, Drammen og omegn tros- og livssynsforum – og nå om noen dager: Drammen Sacred Music Festival.

Velkommen! Vi trenger hverandre!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3385 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
12 dager siden / 1221 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 992 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
17 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
9 dager siden / 814 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
9 dager siden / 621 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
21 dager siden / 559 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 487 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere