Voksne samliv skal verne om barns behov

Publisert i Vårt Land 3.9.20.

«En familie er ikke lenger bare mor, far og barn. Det er på høy tid at vi anerkjenner at det er mange måter å leve sine liv på.» Det skriver professor og familieterapeut Lennart Lorås i Vårt Land 19. august.

Årets oppdaterte statistikk fra SSB viser at 77 pst. av norske barn bor sammen med mor og far.

Fra naturens side har også alle barn én mor og én far. FNs barnekonvensjon gir barnet «rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem».

Både statistisk, menneskerettslig og fra naturens side, har derfor relasjonen mor-far-barn en særstilling.

Jeg deler Lorås sitt poeng om å anerkjenne at mennesker lever ulike liv og i ulike familier. Ikke alle passer inn i et A4-mønster og det må vi vise respekt for.

Lorås problematiserer idealet om at begge foreldrene lever sammen med barnet. Jeg mener han neglisjerer minst to viktige faktorer.

Det første er barna, og vårt ansvar som voksne foreldre for å sikre en stabil og trygg oppvekst. Det betyr ikke at alle må forbli i et destruktivt samliv som ikke fungerer. Men jeg tror det forklarer noe om hvorfor dette idealet står så sterkt, og hvorfor de aller fleste investerer så mye i å få samlivet til å fungere, enten man lykkes eller ikke.

Det andre er vårt ansvar for andre mennesker i bred forstand, vår oppgave som medmennesker i de nære fellesskapene. «Mennesker bør selv leve de livene de ønsker seg, innenfor rammene av hva som ikke er skadelig for barn eller andre», skriver Lorås.

Jeg er uenig. Livet er mye mer enn som så. En slik individualistisk tenkning bryter med våre mest grunnleggende behov for å høre til i fellesskap med mennesker vi kan stole på. Derfor er trofasthet og trygghet idealer. Livet er vakkert og spennende, men også uendelig skjørt og sårbart. Vi trenger hverandre.

Vi er ikke bare individer. Vi er ikke bare mennesker. Vi er medmennesker.