Verdidebatt

Kristne transpersoner er ikke gnostikere.

Det må slås fast at kristne transpersoner ikke er gnostikere.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På samlivsrevolusjonen.no la de i sommer ut en kommentar skrevet av Carys Moseley fra Christian Concern. Den hadde tittelen ‘The gnostic takeover of contemporary culture’. Kommentaren handlet om en twittermelding av J.K. Rowlings – som fikk mye oppmerksomhet tidlig i sommer. Moseley hevder at det ligger en gnostisk tankegang bak ‘transgender’ bevegelsen. Tilsvarende kobling gjør Ottar Myrseth i august i et innlegg på Dagen debatt (Kroppens teologi). Samlivsrevolusjonen.no har også lagt ut en anbefaling av en bok skrevet av Andrew Walker (‘God and the transgender debate’). I boken hevder Walker at gnostisisme har bidratt til ‘transgender revolution’.

Derfor må det slås fast. Kristne transpersoner er ikke gnostikere. Den engelske kirke hadde spørsmålet om hvorvidt transpersoner kunne være prester, oppe til debatt allerede i 2002. De har et regelverk for ordinasjon av transpersoner, med reservasjonsrett for biskoper som eventuelt ikke vil gjennomføre en ordinasjon. Sammen med bakgrunnsmaterialet for Synoden som diskuterte ‘Welcoming Transgender People’ (fra 2017), siteres det fra en navngitt transperson som er prest. Det var ikke nevnt i dette bakgrunnsmaterialet en eventuell bekymring for gnostisk vranglære. Kathy Baldock nevner at å kalle transpersoner for en moderne form for gnostikere, har vært vanlig blant konservative kristne i USA det siste tiåret.

Denne sammenkoblingen mellom gnostisisme og transpersoner, kan skyldes misforståelser om kjønn. Mange ikke er klar over at debatten om kjønn skjer ut i fra flere synsvinkler, som ikke nødvendigvis gir et sammenfallende bilde.

I debatten finnes det tre ulike måter å beskrive kjønn på, knyttet til biologi, medisin og det juridiske. I biologien defineres kjønn ut ifra kjønnsceller. Her er kjønn dikotomt. Medisinen sin beskrivelse av kjønn er mer kompleks. Den starter fra at kjønnscellene smelter sammen, fram til voksent individ. Her dreier det seg om kromosomer, gener, utvikling i fosterstadiet, de første levemånedene, samt puberteten. Fordi medisinen handler om å hjelpe mennesker/pasienter med ulike problemer knyttet til kjønnsutvikling, blir også beskrivelsene mer kompliserte. I tillegg kommer endring av både diagnose forståelse og behandlingspraksis.

Den tredje beskrivelsen av kjønn er det som kalles juridisk kjønn. Det blir tildelt ved fødselen, og varer normalt livet ut. Det som gjelder medisinsk behandling og juridisk kjønn, styres av lovverk. Den nye loven om endring av juridisk kjønn som trådte i kraft 2016, gjør det mulig å endre juridisk kjønn uten å gjennomgå medisinske inngrep som hormonbehandling og kastrasjon.

Om dette spres det mye uklarheter blant en del konservative kristne. Diagnoser blir beskrevet på uordentlig vis. For eksempel skriver Jon Kvalbein følgende om kjønnsdysfori: «Transpersoner kan være kvinner som opplever seg som menn, eller omvendt. Flere av disse er så utilfreds med sin biologiske kropp, at de har fått diagnosen kjønnsdysfori» (Innlegg på samlivsrevolusjonen.no med tittel: ‘J.K. Rowlings oppgjør med transbevegelsen’ 9.juli 2020).

I Aftenposten var det på forsommeren en diskusjon om kjønn. I et innlegg skrevet av Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad med tittel ‘Legers forståelse av kjønn påvirkes av sosiale og kulturelle normer’ (10.juli 2020) berettes det om hvordan utrykk som kjønnsrolle/kjønnsidentitet/sosialt kjønn oppstod. Kort fortalt handler det om at leger og psykologer mente at det var et lite tidsvindu i de første par leveårene hvor kjønnsidentitet kunne endres. Om man kom tidlig i gang med medisinsk behandling som innebar at barn med intersex variasjoner ble operert til enten gutt eller jente, ville kjønnsidentiteten endres til det kjønnet som barnet ble oppdratt til. Denne praksisen medførte at utrykket sosialt kjønn (gender på engelsk) ble en del av den medisinske forståelsen av kjønn.  I Tidsskrift for norsk legeforening 2008, beretter Trond Diseth hvordan man kom fram til at denne oppfatningen ikke holdt mål (lenke ifra Lie og Slagstad sitt innlegg). Det viste seg etter hvert at det ikke lot seg gjøre å fullt ut forme kjønnsidentitet fra sosiale omgivelser.

I følge Lie og Slagstad har begrepet sosialt kjønn (gender) senere blitt videreutviklet av feminister og teoretikere, men det hadde sin opprinnelse i medisinen. Oppropet ‘JA til tokjønnsmodellen NEI til radikal kjønnsideologi’ skriver om sosialt kjønn; at det er fleksibelt og kan endres gjennom historien. Men dette er en annen bruk av uttrykket ‘sosialt kjønn’ en den medisinen har gjort. Det er medisinens forståelse som ligger til grunn for en endret praksis/anbefalinger når det gjelder behandling av barn med intersex variasjoner.

Lie og Slagstad skriver i sitt innlegg: «I debatter om kjønn blir det ofte hevdet at aktivister forsøker å bryte ned en biologisk forståelse av kjønn i et slags «identitetspolitisk» ærend, ute etter å påvise at biologenes definisjon av kjønn er en ren sosial konstruksjon. Dette er en stråmann. Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger».

Helsedirektoratet har kommet med nye retningslinjer angående kjønnsinkongruens. Der nevnes at behovet for nye retningslinjer henger sammen med endrede diagnosekoder, at ikke-binære nå inkluderes, samt at kjønnsinkongruens ikke lengre regnes som en psykiatrisk lidelse.

Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre uttrykker skepsis til disse retningslinjene, i sommerens debatt om kjønn i Aftenposten (En massiv medikalisering av friske kropper, 15. juli 2020). J.K.Rowling sin twitter melding nevnes av dem. Men de trekker ikke inn gnostisisme. Det vil være et gode for den videre debatten, om lite velfunderte påstander angående transpersoner ikke ble spredd blant konservative kristne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt