Verdidebatt

Sin egen banemann

«Så er vi ved veis ende!» Slik formulerte Trond Giske selv sluttstreken for et politisk og personlig drama som har ridd Arbeiderpartiet som en mare de tre siste årene. «Veis ende» vil i denne sammenheng si at Giske ikke ble fylkesleder i Trøndelag Arbeiderparti og at han ikke lenger er kandidat til Stortinget ved valget i 2021. «Veis ende» betyr slutten på en tilværelse som i 37 av 53-åringens liv har handlet om politikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Selv om man både bør og skal prøve å mobilisere den sympati man kan for en person og en familie som har stått i et enormt trykk, kommer man ikke bort fra det faktum at Trond Giskes politiske banemann er Trond Giske selv.
           
Janus-ansikt
Maktpolitikeren Trond Giske har i alle år vært den ene delen av et Janus-ansikt der «sjekkeren» Trond Giske var den andre delen. Giskes holdning til unge jenter har vært en snakkis i mange år. Før eller senere måtte dette sprekke, og det skjedde altså med #me_too. Og var lokket først fjernet, dukket det opp stadig nye historier. Noen av dem lå langt tilbake i tid, andre ting hadde skjedd mye nyere.
            Fortellingene fikk konsekvenser. Giske måtte trekke seg fra sitt verv som nestleder i Arbeiderpartiet, han stilte opp i media og beklaget at han hadde oppført seg på måter som andre hadde funnet ubehagelig.
            Det kunne ha vært tilstrekkelig dersom han hadde valgt å holde en lav profil en tid framover. Det gjorde han ikke. Allerede for ett år siden sa han seg villig til å bli leder for Trøndelag Arbeiderparti, men da var det for tidlig. I år stilte han opp igjen som kandidat til dette vervet, og det var i kjølvannet av dette at han nådde «veis ende».
           
Giske vs. Søviknes

Til bildet av Trond Giske som sin egen banemann hører også det forhold at han rett og slett hadde det for travelt med å komme tilbake i posisjon.
            Enkelte har sammenliknet Giskes historie med det som skjedde med tidligere statsråd Terje Søviknes etter den såkalte «Søviknes-saken» i 2001. Søviknes var den gang ordfører i Os kommune i Hordaland, og ble sett på som en stigende stjerne i Fremskrittspartiet. Mange betraktet ham også som Carl I. Hagens «kronprins» (dem har det vært flere av!), og var på dette tidspunktet en av partiets nestledere. Da saken ble kjent, var Søviknes nominert på topp til Hordaland Frp sin stortingsliste, men han trakk seg både fra listen og som nestleder. Selv om han hadde flere viktige verv i partiet i årene som fulgte, var disse av relativt anonym art. Først i 2016 kom han tilbake til rikspolitikken i et verv med en viss tyngde, som olje- og energiminister, etter ett av de mange statsrådsskiftene som har preget Erna Solbergs regjering.
            Trond Giske kunne lært av Terje Søviknes i denne saken. Samtidig må det erkjennes at mens Søviknes hadde sin base i lokalpolitikken, og har vendt tilbake til den, har Giske alltid hatt sin base i rikspolitikken.

«Tilgivelse»?
Trond Giske har offentlig beklaget sin oppførsel overfor et uspesifisert antall unge kvinner. Det er ikke andre enn ham selv gitt å vite hvor oppriktig denne beklagelsen var. Hvis den skal forstås som en bønn om tilgivelse, har den rettet seg til miljøer og strukturer som strengt tatt ikke har noe å tilgi.
            Tilgivelse er alltid en personlig ting, og bønn om det må derfor rettes til den eller de man har forbrutt seg mot, og ikke bare mot tilværelsen i sin alminnelighet.
            Det er derfor både en avsporing og en misforståelse når «tilgivelse» blir brukt som argument i «Giske-debatten». Trond Giskes problem er ikke at han ikke kan få tilgivelse. Hans problem er at for mange ikke vil gi ham tillit.
Og det er hans eget ansvar.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt