Kristen tro og politisk tvil om verdien av pekuniær rikdom

Med andre ord: Unngå å samle for mye jordisk gods og gull i løpet av ditt liv. I motsatt fall vil du lett kunne havne i et uføre. Selv om troen er sterk. Og glem ikke. Den unge rike mannen fikk med seg et godt råd på veien: «Selg det du eier, og gi det til de fattige» (Matteus 19:21)

Overført til norsk politisk virkelighet anno 2020 vil det si at din inntekt og formue, enten den består av fond, eiendom eller bankinnskudd, bør forvaltes og deles med felleskapet så rett og rettferdig som politikken og staten til enhver tid mener vil være "en rettferdig fordeling"

For mye egenrådighet og eksponert rikdom kan med andre ord fort føre til tap av troverdighet og tillit, både fra politikere, og fra folk flest. Vi lever tross alt i et egalitært samfunn der mange vil huske rettferdighets-tanken bak det revolusjonære postulatet:: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» .

Når det er sagt, Den politiske kamp om et mer egalitært samfunn bør ikke legitimere en ensidig odiøs bruk av ordet «rik». Slik bruk vil fort tillegge ordet "rik" en mistenkeliggjørende betydning. Rikfolk må, som folk flest, kunne bli trodd, om ikke på sitt ærlige ansikt, så i alle fall på sine forpliktende ord og gjerninger.

For mye rikdom samlet i en manns hånd blir naturlig nok møtt med stor politisk skepsis, ikke minst fra partier med sitt ideologiske fundament i den historiske arbeiderklassen, eller et parti som Krf med noen av sine røtter i den kristne lekmannsbevegelsen.

Tvil og tro om den rike manns motiver og beveggrunner for hvordan egen rikdom skal forvaltes var derfor ikke et overraskende debatt-tema i Norges Bank – Tangen saken. Helt siden det nærmest herostratisk omtalte. og "elitistiske"  USA-seminaret ble kjent, har politikernes skepsis, og deres moralske indignasjon over rik-manns-atferd preget debatten og sakens realiteter. Både Norges Bank og Tangens troverdighet har vært satt i spill, uansett med hvilken juridisk soliditet. og løfte-rike utsagn partene har forsvart sine posisjoner.

Hva om saken gjaldt ansettelse av en mer alminnelig (gjerne en moderat velsituert) godt kvalifisert søker? En person som var noe "bedre og tryggere" enn Tangen, forankret i den norske egalitetskulturen? Ville avtalepartene da risikert å bli møtt med den samme skepsis, eller med den samme mangel på tillit?

Selvfølgelig ikke vil kanskje mange si. Det skal koster litt ekstra å stikke hodet fram, være ubeskjeden, åpen og ærlig om sin rikdom, i overkant ambisiøs for folk flest, og dertil med "for mye" gods og gull i bagasjen.

Spørsmålet det likevel er grunn til å stille: Kunne politikerne vist partene større tillit. Dvs. rett og slett trodd Tangen og Olsen mer på deres ord, uten å kreve konstitusjonelle høringer,  juridiske utredninger, og andre saksdokumenter i hopetall. Side opp og side ned med ulike juridiske definisjoner av ord og begrep som «interessekonflikter», «instruksjonsmyndighet» «eliminere» og mer til.

Vårt velferds-samfunn bygger blant annet på at ressurssterke og rike personer kan og vil bidra med mer til felleskapet, enn hva folk flest er i stand til.  Det å yte etter evne, og motta etter behov kan, rett forstått, være et godt moralsk og politisk utgangspunkt, enten du sogner til venstre eller høyre i politikken, eller du tror eller ikke tror på lignelser og skriftsted.

Noe mer tvilsomt vil det kanskje være om din likhets-tenkning innrettes slik, at du intuitivt stoler mer på den «alminnelige mann og kvinne» sine tanker, ord og gjerninger, enn på tanker, ord og gjerninger fra «de rike og ressurssterke».

For, både de rike, den alminnelige mann og kvinne, og de "fattige" bør kunne komme seg gjennom politikerens, kristendommens og moralens nåløye - og møtes med den samme grad tillit fra dem som er satt til å dømme.