Å JOBBE MED DET MENINGSLØSE Eller tilværelsens uutholdelige gåter

Det var en mann som var svært rik. Han hadde alt det han trengte og vel så det. Men plutselig ble alt snudd på hodet. Hans rikdom forsvant, hans barn døde, og selv ble han rammet av sykdom og pest. Han var så langt nede som en kan komme.

Da kom noen venner på besøk. De satt lenge sammen med ham i taus sorg. Å sørge sammen i taushet kan være en sterk og styrkende opplevelse. Det har jeg selv erfart.

Men så begynte de å prate. Det er ofte ikke de lureste man kan gjøre i møte med meningsløs sorg. Men de ville så gjerne hjelpe ham med å forstå det som hadde hendt. "Tenk etter," sa én: "Det må da være noe du har gjort? For Gud straffer ikke en skyldfri, han ødelegger ikke den rettskafne. Det er rett og slett ikke slik det fungerer!" "Så vis meg da hvor jeg har feilet!" svarte mannen. Men de andre fulgte opp på samme måte, og samtalen ble etter hvert amper: "Tror du at Gud forvrenger retten og fordreier rettferdigheten?" sa den ene. "Tror du at det bare er du som har rett?" sa den andre. "Dere snakker som folk flest," sa mannen: "For dere mener jo at ulykken bare rammer den som feiler, ikke sant? Men hvorfor får da brottsmannen ha sine hus i fred? Kjenner de seg ikke trygge, de som tror de har Gud i sin hule hånd?" Men Gud handler suverent over alt vi kan utpønske, mente han: "Han gjør dommere til dårer, tar vettet fra lederne som fører folket vill i veiløst øde så de famler i mørke uten lys, og går seg bort som drukne menn. Dere er kvakksalvere, alle sammen. Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!"

Og slik fortsetter samtalen, og brytes hele tiden med spørsmålet: Hvorfor går det den onde vel, mens ulykken rammer den fromme? Selv den plagede mannen forbanner Gud og den dagen han ble født, i sin dype fortvilelse. "Jeg skulle så gjerne ha møtte ham og lagt min sak frem for ham så jeg kunne fått vite hva han svarte," sier han, mens en av vennene erklærer: "Min forstands kraft gir meg svar." "Men hvor bor forstanden? Hvor kommer visdommen fra?" spør mannen.

Til slutt orer ikke Gud å høre på lenger: "Hvor var du da jeg grunnla jorden? Hvor ble jordens pilarer slått ned, og hvem la hjørnesteinen mens alle morgenstjerner jublet og alle gudsønner ropte av fryd?" I datidens forestillingsverden gir han sin selvpresentasjon med ironi og veltalenhet: Hvem tror han kan fatte Guds ubegripelige storhet og annerledeshet, så han skulle kunne kalle Gud til regnskap og gå i rette med ham! Å proklamere Guds hensikter og mulige meninger ut over det han har åpenbart oss, er simpelthen å trå Gud for nær. Det er Babels tårn på ny.

Dette var en kortversjon av Jobs bok i Bibelen. Innrammet av en gammelt egyptisk fortelling handler den om den meningsløse lidelse og ufattelige urett i møte med den ubegripelige Gud. Slik fremstår boken som en protest mot alle forsøk på rasjonelle gudsforklaringer. Også den som finnes i rammefortelllingen selv.

"Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!" sa Job. I den ortodokse tradisjon finnes det et fenomen som kalles "hesykasmen", det kan oversettes med noe slikt som "taushetens teologi". Satt på spissen: Skal man tale sant om Gud, må man tie. For Gud er så mye større og annerledes enn vi kan fatte med vår forstand. Så uansett hva vi sier om Gud, blir det bare små biter av sannheten, og dermed løgn. Bare gjennom sine "kraftgjerninger" kan vi kjenne Gud i hans vesen. De kalles på gresk "mysterier", på latin "sakramenter". "Et mysterium er noe man ikke kan forstå," sa konfirmantene mine.

Bare i erkjennelsen av Guds ubegripelige mysterium, meddelt oss gjennom hans seier gjennom Kristi død, er det vi kan leve med tilværelsens uutholdelige gåter.