Verdidebatt

Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner

12. august skriver domprost i Tromsø, Stig Lægdene, et innlegg på Verdidebatt som også stod på trykk i papiravisen. Han tar til orde for at menn som ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste bør nektes ordinasjon og ansettelse i Den norske kirke. Spørsmålet han stiller er hvilken arbeidsplass som ville ansatt noen som er "i mot kvinner". Han fremmer også påstanden at å vegre seg for nattverd med kvinnelige kolleger er skisma i henhold til CA VII og VIII. Med disse utsagnene viser Lægdene at han har store problemer med å forstå sine motstanderes standpunkter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er vi kvinnehatere?
Domprosten legger til grunn at de som har en embetsforståelse som tilsier at prestetjenesten er forbeholdt menn, også naturligvis må være i mot kvinner på generelt grunnlag. Han tillegger oss kvinnediskriminerende holdninger som ingen av oss kjenner oss igjen i. Kvinners grunnleggende likeverd er for oss like selvsagt som for alle andre. Grunnen til at vi har landet på et nei til kvinners prestetjeneste har dyptgående og mindre farlige årsaker.

Det er ikke plass i dette tilsvaret til å gå i dybden av de teologiske argumenter, men jeg vil peke på noen hovedmomenter. Likeverd er en tanke som springer ut av skapelsen i 1. mosebok, hvor både mann og kvinne har den grunnleggende gudbilledligheten. Vi er skapt likeverdige, men samtidig forskjellige. Vi har forskjellige evner, roller, og oppgaver. Dette er en tanke som gjennomsyrer Bibelen fra start til slutt, og fremmes da også av Herrens apostel Paulus. Den sentrale forståelsen ligger i hva prekenembetet er og hvor det kommer fra. Jesus utvalgte apostler og sendte dem ut med oppdrag å døpe og lære, å være hyrder for Guds folk.

Vi forstår det slik at prestetjenesten springer ut av aposteltjenesten. Vi ser ikke på oss selv som apostler, men det er tydelig i den tidlige kirke at apostlene innsatte eldste, det vi i dag kaller prester og at disse, som apostlene, var menn. Alle kristne har riktignok del i det allmenne prestedømmet og har kall til å vitne om evangeliet, slik som kvinnene ved graven. Alle har likevel ikke kall til å være hyrder i menigheten. Det bibelske og apostoliske vitnesbyrdet er at dette er en tjeneste forbeholdt menn. Det handler altså om embetsteologi og ikke om kvinnesyn.

Confessio Augustana
Confessio Augustana er det viktigste skriftet i våre lutherske bekjennelser. Lægdene viser til 7. og 8. artikkel når han hevder at de som av prinsipielle årsaker ikke deler nattverd med kvinnelige prester, er skismatikere. Teologisk er dette uholdbart.

Vi er flere som har trukket den praktiske konsekvensen av vår embetsteologi at vi ikke deltar ved nattverd eller gudstjeneste med kvinnelig prest. Nattverden er naturligvis som Lægdene skriver, kirkens enhetstegn, men når det ikke foreligger sann teologisk enhet ser vi det som vanskelig å tilkjennegi en synlig enhet.

Dette er ikke nødvendigvis skisma. Det representerer ikke et brudd i kommunion, men at vi har valgt å leve med den smerten det er å holde seg borte fra sakramentet i noen tilfeller der enheten er skadet. Dette er heller ikke donatisme, slik noen gjerne beskylder oss for. Vi holder oss ikke borte på grunnlag av en prest sin livsførsel eller fordi vedkommende er «ond», slik bekjennelsen taler om, men som sagt fordi vi lever med en skadet enhet. Dette er en praksis som gjentatte ganger er gitt legitimitet av forhenværende preses Byfuglien.

Det er også interessant tankegymnastikk fra domprostens side å hevde at noen som står for det kirken alltid har lært, er de som bringer skisma. Når Bibelen, apostlene og kirkefedrene er samstemmige er det ikke skismatisk å følge dem. Det er de som etter 2000 år kommer med en ny lære som skaper problemet.  

Hvem skal ut? 
Et naturlig spørsmål å stille seg i lys av Lægdenes innlegg er: Når er han fornøyd? Når er kirken renset nok for mennesker som ikke deler hans moderne oppfatning av prestetjenesten, eller andre ting for den saks skyld. I motsetning til hva han later til å tro, er ikke virkeligheten så enkel som at det kun er mannlige prester og teologiske kandidater som står for en klassisk embetsteologi. Det finnes kvinner, også i kirkelige stillinger, som deler vår teologi på dette området. Skal også de nektes ansettelse?

Hva tenker egentlig domprosten om menigheten? Det finnes lekfolk som holder seg til at prestetjenesten er forbeholdt menn. Når Lægdene sender signaler om at dette er så problematisk at man ikke kan ansette eller ordinere de som tenker slik, sier han også implisitt at lekfolket som mener det samme ikke har sin plass i kirken. Særlig problematisk blir dette i nordområdene hvor den læstadianske vekkelse fremdeles står sterkt. Her fylles kirkene med hundrevis av kristne, som gjerne ønsker at presten er mann. Skal disse ut? Dersom svaret ikke er et entydig ja fra de progressive, så er det i alle fall konsekvensen. Jeg lurer på når kirken er ren nok for disse som bare vil ha sine meningsfeller i kirken.

Toleransens grenser
Jeg vil rose Lægdene for én ting, og det er at han klart viser at den såkalte toleransen har sine grenser. Det er toleranse for mye, men noen ting kan man visst ganske enkelt ikke tolerere. Jeg er naturligvis enig i at diskriminering på bakgrunn av kjønn ikke er en god ting, men har forsøkt å vise at denne saken for oss i alle fall ikke handler om et ønske om diskriminering, men en eldgammel teologisk arv.

Hvor skal dette egentlig ende? Som ung prest må jeg innrømme at jeg blir litt nervøs når jeg leser hva en maktperson som domprosten, skriver. Når vil jeg miste jobben? Når begynner motarbeidelsen for alvor? Står jeg om fem år uten kolleger av samme sinn som kan støtte og trøste? Kanskje jeg bør se meg om etter et annet kirkesamfunn. Det ville vel vært i tråd med Lægdenes ønske, men selv er jeg glad i kirken og vil tjene her så lenge jeg kan. Å sende signal til unge prester og teologistudenter med kjærlighet for kirken at de ikke er ønsket, må sies å være et klønete rekrutteringstrekk.

Jeg håper at Lægdene modererer sine autoritære utsagn, og kan se at også vi er gode tjenere i kirken. Kanskje det kan hjelpe å se oss inn i øynene som mennesker og ikke bare konservative mørkemenn. De aller fleste såkalte kvinneprestmotstandere jeg kjenner behandler sine kvinnelige kolleger med respekt og åpenhet, selv om vi trekker en grense i noen sammenhenger. Vi tar ikke til orde for ordinasjons- eller ansettelsesnekt av våre motstandere, det er det Lægdene som gjør. Det er ganske ekstremt.

Mikael Bruun
Sokneprest i Sogndal

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt