Hva vil det si å være kristen? (For meg).

Idet siste har det vært noen reportasjer og kommentarer om hvorfor noen mennesker har forlatt kirkesamfunn og den kristne tro.

Jeg har også slitt med forholdet til kristen tro og kirken i perioder. En tid holdt jeg nesten på å bli ateist. Men det ble jeg ikke. Aller tyngst var perioden på nitti- tallet. Diskusjonen om homofilt samliv som var den gang, var så hard at jeg kom i tvil om nestekjærlighetsbudskapet var alvorlig ment. Det ble for tungt for meg å være i kirken, og i flere år holdt jeg meg borte fra kristne fellesskap. Jeg begynte å gruble over det ondes problem, og kunne i en periode ha blitt ateist.

Men så i 2002 leste jeg en veldig god bok om ateisme. Den handlet om utviklingen av den moderne ateisme i Frankrike og England. Av den boken lærte jeg to viktige ting. Ateisme er ikke bare et standpunkt - nemlig at Gud ikke finnes, det er like mye en utvikling avhengig av det gudsbegrep man har forlatt. Forfatteren av boken starter med det skjebnesvangre valget kirken i Frankrike tok, ved å henvende seg til filosofen Descartes for å gi sikkerhet for gudstro, i stedet for å forankre gudsbildet i Jesus Kristus. Da det gikk opp for meg hvor viktig sistnevnte var, forandret det hele mitt syn på Bibelen og kirken. Senere leste jeg et godt råd i en andaktsbok, om å ikke forlate kirken selv om den gjør feil. I stedet har jeg valgt å prøve å gjøre noe med det som jeg synes er galt.

Å være kristen er for meg, å være medlem av et troende fellesskap med en mengde lite perfekte mennesker. Når det blir tungt, må jeg minne meg selv på at det er Jesus jeg tror på, og ikke nødvendigvis de andre troende menneskene. Det er også nødvendig å minne meg på at heller ikke jeg er perfekt. Jeg har blitt mer overbevist om en gudstro forankret i Jesus, enn det motsatte standpunkt.

Jeg har ikke vokst opp i et typisk kristent miljø. Jeg har gått i kirken, og mor var søndagsskolelærer. Men ingen dyttet kristendommen på meg. Det jeg har funnet ut om den kristne tro, har jeg for det meste lært på egenhånd. Kristendommen har ikke fremstått for meg som en alt eller ingenting teori. En av de viktigste forhold som kommer som en konsekvens av kristendommens utvikling, er at den (og kirken) lar seg diskutere og kritisere. Det lar seg til og med gjøre å forandre på ting.

Her er en utfordring til ateister. Alle som står frem og kaller seg ateist, som kan organisere seg i egne forbund, kommer i fra en kristen bakgrunn. Hvorfor er dere så dårlige til å få øye på de som blir ateister med bakgrunn fra islam? Henger dette sammen med deres ateistiske ståsted?  Ateister med bakgrunn fra islam sliter tungt med å bli hørt og deres behov og utfordringer blir ikke sett. De klager over manglende støtte fra vestlige ateister, særlig fra de som tilhører venstresiden.