Verdidebatt

CONFITEOR – om innrømmelse av egen skyld

I Vårt land den 25 juli 2020) forsikret religionsredaktør Alf Gjøsund oss om - i sin artikkel "Mea maxima culpa" at skyld og fortapelse ikke er noe Gud påfører oss, men noe vi selv påfører oss selv og andre. Ja, en betimelig påminnelse. Kanskje også en utrykks-form som kan gis betydningen om at man oftere enn man selv aner det, kan ha seg selv å takke for den urett og den synd man har begått?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For dem av oss som ikke omgås den liturgiske latin til daglig, eller føler oss helt trygge på katolsk kirkehistorie kan opplyses at «Mea maxima culpa» betyr «min meget store synd». I min artikkel, og som en naturlig overgang fra Gjøsund sin, har jeg tillat meg å anvende det latinske ordet «Confiteor» i overskriften. Det skal betyr «jeg bekjenner»,. Et uttrykk som stammer fra syndsbekjennelsen i den katolske kirken, «hvori den bedende erkjenner sin skyld overfor Gud Fader».

Nok om bekjennelser og latinske uttrykksformer. Min refleksjon rundt Gjøsunds artikkel dreier seg konkret om det å kunne påta seg egen skyld, og ta eget ansvar for den urett og de lidelser man påfører sine medmennesker. Riktig nok kan et menneske stå helt uten skyld, selv om ofrene for din (u)-gjerning påstår noe annet. Men, bland for all del, eller for Guds skyld-ikke Vår Herre inn som part i skyld- og fortapelses-spørsmålet. Det er mer enn godt nok å spørre seg selv først som sist, om ansvar og skyld, før man tilriver seg retten til - i Guds navn - å felle egen dom over all den urett og alt det onde og tragiske vi ser rundt oss.

For, Gjøsund kan ha mye rett i, at skylden for all verdens elendighet og fortapelse, mer kan tilskrives vår egen likegyldighet og egoisme, enn den kan tilskrives Den allmektige. Uansett, vi bør selv ta et større ansvar for egne tanker, ord og gjerninger. Guds forståelse og tilgivelse kan påkalles, men ikke hans medansvar for våre synder og (u)-gjerninger. La for all del Gud den allmektige forbli symbolet på, eller selve kraften i, livet og kjærligheten- uansett hvem Han er Gud for.

Like sterkt som de hellige skrifter og ritualer virker inn på vår menneskelige bevissthet om rett og galt, kan diktningen virke. Ikke minst i spørsmålet om å våre bevisst på eget ansvar, og å innrømme egen skyld.

To dikt som rant meg i hu da jeg leste Gjøsund sine betraktninger om «min egen store synd» var først og fremst diktet «Mea maxima culpa» av Jens Bjørneboe, men også diktet «Du må ikke sove» av Arnulf Øveland.

I Jens Bjørneboe sitt dikt spør han «Hvem er menneske og ikke skyldbevisst?» Et betimelig spørsmål. Vi må selv evne å være bevisst vår egen skyld, og dessuten evne å kjenne på følelsen av anger. Bevissthet om skyld og anger bør være en naturlig menneskelig reaksjon, når vårt moralske kompass sier fra.

Historien, og ikke minst religionskrigenes historie, har dessverre vist oss menneskets umenneskelighet; Dvs. menneskets vilje og evne til å utføre ugjerninger, og påføre andre lidelser, «i Guds navn». Med en slik tragisk og skjemmende realitet i minne, fra fortid og nåtid, kan det være godt å føre tankene over  på to av våre store diktere, Jens Bjørneboe og Arnulf Øverland, Om deres kloke tanker, om skyld og ansvar, beskrevet i korte utdrag..

«Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?
(utdrag Bjørneboe)

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
(utdrag - Øverland)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt