Verdidebatt

Rasisme rammer også hvite – derfor er det så rart at det blir sett på som et minoritetsproblem.

Rasisme rammer også hvite, på samme måte som mannen som spyttet i motvind til slutt ble offer for sin egen klyse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Samfunnet som helhet går glipp av viktige ressurser

I et samfunn hvor enkelte grupper blir kategorisk sluset inn i «yrkene som trengs mest», typisk i ufaglærte jobber går vi glipp av viktig verdiskapning og ressursutnytting. Satt på spissen, en ungdom som får høre at de burde bli taxisjåfører siden somalere er så flinke på det, kunne kanskje vært den som fant opp en kur mot kala hazar, den som kunne knekt koden på banebrytende bærekraftig teknologi, eller en lederfigur som kunne ledet landet gjennom fremtidige kriser lignende den vi befinner oss i nå.

Voldelige ekstremister som forbereder seg på rasekrig kan også drepe nordmenn

I et samfunn hvor rasistiske (hat)ytringer blir normaliserte i det offentlige rom vil personer som Manshaus og Breivik tro at de handler på vegne av ett større «oss». I et samfunn hvor eksponering for rasistiske selverklærte sannheter blir normalisert blir det også mer normalt å forskjellsbehandle andre grupper som kvinner, seksuelle- og kjønnsminoriteter. Norsk historie viser oss at rasistisk høyreekstrem vold i aller høyeste grad er dødelig, også for hvite, såkalte etniske nordmenn. I løpet av andre verdenskrig hvor nazistene prøvde å legge under seg mest mulig territorie bl.a for å kunne rendyrke «den ariske rase» ble flere tusen nordmenn drept. Hvit overlegenhet lå til grunn for det ideologiske sammensuriumet som motiverte Breivik til å drepe flere ti-talls mennesker, de fleste hvite, såkalte etniske nordmenn. Det var rasistiske teorier om hvit overlegenhet og raserenhet som førte til at Manshaus drepte sin egen søster, en etnisk nordmann med en annen hudfarge. Det var bl.a rasisme som førte til at Manshaus’ familie har lidd en tragedie av dimensjoner.

Rasisme er sosial ulikhet.

I et samfunn med etablert sosial ulikhet, uavhengig om det kan knyttes til en minoritetsstatus som hudfarge, eller til et annet fenomen som fattigdom, er det en akseptert sannhet at det er enkelte grupper som drar fordeler av ulikheten mens andre til sammenligning får et dårligere utgangspunkt for å oppnå de samme mulighetene. Den type sosial ulikhet som er et resultat av rasisme, som f.eks dårligere tilgang på arbeids- og leiemarked, et intet unntak. Det er dokumentert at det er lettere å få jobb hvis du heter Hanne enn hvis du heter Ala’a. Tilgang på arbeid som korresponderer med utdannelsesnivå og evner har unektelig en effekt på hvilket liv man har mulighet til å leve, det samme må kunne sies for tilgang til bolig. Både arbeid og bolig er to sentrale og ufravikelige elementer i sosial mobilitet, som skal være en hjørnesten i det norske sosialdemokratiet.

Der noen er forulempede drar andre fordeler:

Det at enkelte grupper må takle disse utfordringene betyr at det er et privilegium å ikke måtte gjøre det. At man har et privilegium betyr ikke at man ikke har noen utfordringer, men at man har flere muligheter enn enkelte andre. Jeg har for eksempel flere muligheter enn en del andre som ser ut som meg fordi jeg er kulturelt norsk, har norsk familie og et norsk navn. Flere muligheter = større valgfrihet. For å sitere Høyre’s prinsippprogram er frihet og ansvar to ulike sider av samme sak. Vi som har større valgfrihet og er mer priviligerte har derfor et større ansvar for samfunnet vi bor i.

Rasisme rammer også hvite ved å legge mer ansvar over på mer priviligerte grupper, som også inkluderer ulike grupper hvite. 

Man har ansvar for å enten opprettholde sin posisjon, eller endre ulikhetens hierarki. Dersom du ønsker å kvitte deg med ansvaret som rasismen pålegger deg finnes det faktisk en løsning.

Få slutt på rasismen, få slutt på sosial ulikhet. Først da vil vi ha like mye eller like lite ansvar.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt