Verdidebatt

Fredsskaperne – en bønn fra Hiroshima

Over hundre tusen kvinner, menn og barn ble drept av atombombene i Hiroshima og Nagasaki

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er 75 år siden atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki og satte et brutalt punktum for Stillehavskrigen. Over hundre tusen kvinner, menn og barn ble drept, og i tiår etter tiår har utallige lidd og dødd av ettervirkningene av bombene. Noen er fremdeles i live, og deres vitnesbyrd er det verd å lytte til.

Begivenheten markeres med en gudstjeneste i Oslo domkirke om morgenen kl 8 på selve Hiroshimadagen 6. august. En av bønnene i denne gudstjenesten er skrevet av en kvinne som var åtte måneder gammel da bomben falt i Hiroshima, Kôko Kondô.

I sin bønn henviser hun til Jesu ord i Bergprekenen: «Salige er de som skaper fred.» Men fredsarbeid er vanskelig, innrømmer hun. Forsoning er ingen selvfølge. Det er så mye som må bearbeides for å forvandle hat og hevntanker til forsoning og konstruktiv handling.

Hat er ingen løsning

Bakgrunnen for hennes eget engasjement er en opplevelse fra barndommen. Faren, som var prest i en av de lokale kirkene i byen, hadde tidlig engasjert seg i hjelpearbeid for ofrene og forkynte kjærlighet og tilgivelse. Selv var hun som barn fylt av et intenst hat mot dem som hadde ansvar for bomben. Forandringen skjedde da hun som tiåring var med faren i et fjernsynsprogram der de plutselig stod ansikt til ansikt med kaptein Robert A. Lewis, en av pilotene i flyet som hadde fraktet bomben. Programlederen utfordret ham til å kommentere det han hadde vært med på. Han fortalte da hva han skrev i loggboken da de skjønte hvilke ødeleggelser de hadde skapt. «Herre Gud, hva har vi gjort?» Han var overveldet av tårer og kunne nesten ikke få frem ordene. Den ti år gamle piken ble så grepet av ordene at hun gikk bort til ham og holdt ham i hånden. «I det øyeblikket forstod jeg at det ikke var noen løsning å hate folk,» kommenterer hun. «Det er krigen selv som er ond.» Kôko Kondô, som nå er en eldre kvinne på 76 år, ble etter hvert en av de ledende kvinnene i arbeidet med rehabilitering og forsoning, og er fremdeles aktiv i kampen for å forby atomvåpen.

Aldri mer!

Kôko Kondô minner i sin bønn om en innskrift som er risset inn en av minnesteinene i Fredsparken i Hiroshima: «Hvil i fred. For uretten skal aldri mer bli gjentatt.» Dette er ofrenes bønn. Dette er deres løfte. Formuleringen har skapt mange kontroverser, for setningen har ikke noe subjekt, slik det ofte er på japansk. Japanerne har stort sett definert seg selv som nasjonen som var offer for bomben, og ikke vært så villige til å innse sitt eget ansvar for krigen. Noen kritikere har oppfattet ordene som at det er japanerne – eller endog ofrene – som er skyldige, for der ligger et skjult «vi» i formuleringen: «Vi skal aldri mer gjenta uretten.»

For Kondô selv er Japan «landet som ble rammet av atombombene», men hun er ikke opptatt av spørsmålet om skyld og ansvar. Tvert imot er hennes bønn en intens appell til hele verden om å ta ansvar for rope sitt Nei til atomvåpen.

Mitt eget samarbeid med Kondô og bearbeidelsen av hennes bønn og gudstjenestens andre bønner har vært en utfordring og invitasjon til å spørre hva poenget er med en slik gudstjeneste.  Det selvsagte utgangspunktet er å minnes alle som ble offer for bombingen, ikke bare alle som døde momentant, men de som i tiår etter tiår har lidd av ettervirkninger bombene over Hiroshima og Nagasaki. Vi må samtidig ha med i tankene de mange som ble offer for den krigen som endte med Hiroshima og Nagasaki, på slagmarken, i konsentrasjonsleirene, alle de sivile som uforskyldt ble rammet av krigens meningsløshet.

Men perspektivet utvides til vår egen tid og vår tids kriser og konflikter. En minnegudstjeneste er stedet for å takke for alle som i likhet med fru Kondô har maktet å forvandle hat og uforsonlighet til tilgivelse og nytt liv så de kunne gå videre med livsmot og ny mening. De har viktige ting å si om at fortiden ikke må lamme oss med bitterhet, avmakt og likegyldighet. De kan hjelpe oss til å finne veier til forsoning som gir verdighet til dem som er rammet og mulighet til oppgjør for dem som har gjort urett. Ikke minst kan de gi oss inspirasjon til ny innsats for nedrustning og en atomfri verden. Og håp om at det nytter: «Vi tror at hver og en må skape fred, og at først når en slik bevissthet formidles fra menneske til menneske, kan vi forandre verden.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt