Per Arne Sandvold

18

På naturens premisser?

En opplevelse på hytta i sommer satte tankene i sving. Sønn og barnebarn oppdaget maur med masse egg under en stein i muren ved terrassen. De påkalte bestefars oppmerksomhet, og lurte på hva vi skulle gjøre med det. Da fikk jeg åndsnærværelse nok til å si: Ingenting. De så rart på meg, så jeg måtte forklare. Jeg sa at hytta ligger i skogen, og i skogen er det blant annet maur. De hører til her, og var her før hytta kom hit.

Publisert: 5. aug 2020

Det ble stille både fra sønn og barnebarn etter dette. Jeg visste fra tidligere at den typen maur ikke er farlig for hytta; de vil ikke angripe treverket. Maur er bare litt ufyselige, og da må vi jo få de vekk!

De videre tankene er større enn maur. For hvordan forholder vi oss til naturen? Tenker vi at det er vi som har kontrollen og bestemmer over den? Eller tenker vi at vi er på besøk, og bør gå fram på naturens premisser? Det er stor forskjell på disse to måtene å omgås naturen. I det ene tilfellet tar vi for gitt at naturen er underlagt oss, og at vi kan gjøre med den hva vi vil. I det andre tilfellet er vi på besøk. Vi oppsøker, undersøker og opplever det som naturen har å by på. Og vi gjør det med respekt, uten å ødelegge.

Menneskets dominans over naturen har hittil vært den rådende holdning og praksis. I verdenssammenheng har vi blant annet hogd og brent regnskog for å få mer dyrket mark. Det er sagt at vi gjennom vår adferd har fjernet 80 prosent av de naturlige leveområdene til dyr, fugler og insekter. Mange arter er truet, og det settes inn betydelige ressurser for å bevare truede dyrearter. Ikke minst er det gjentatt nesten til det kjedsommelige at insekter er avgjørende også for menneskenes eksistens. Vi har med andre ord kun hatt fokus på vårt eget behov, og ikke hatt blikk for den finmaskede sammenheng det er i naturen mellom alle naturens ulike skapninger.

Hvor har vi denne holdningen fra? Jeg ser ikke bort fra at vi har den fra Bibelen. Der står det noe om at vi skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, og over alle ville dyr. Det står også: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere». Da er det vel greit? Tja. For det sår også at det vi skal ha å spise er planter som setter frø og trær som bærer frukt. Det ser ut som om menneskeslekten har tolket dette ubegrenset, og at vi har inntatt sjefsrollen og hegemoniet over hele skaperverket.

Men betyr å råde over, at vi kan gjøre hva vi vil med naturen? Jeg tror ikke det. Jeg mener heller at begrepet «råde over» betyr å ha til disposisjon, forvalte og stelle godt med. Mange besteforeldre jeg kjenner er nå bekymret for hvilken verden vi overlater til våre barnebarn. Og Kongen har vist til den gode bonden som har som motto å overlate gården til neste generasjon i minst like god stand som den var ved overtakelsen. Det er dette ansvaret vi har. Og det er denne holdningen vi må framelske for å kunne redde denne kloden fra en enda verre skjebne.

Hva gjør vi da? Som forbrukere kan vi spørre etter hvordan produktene vi kjøper er laget. Er produksjonen bærekraftig? Har arbeiderne gode forhold å jobbe under? Medfører produksjonen skade på miljø og omgivelser? Har arbeiderne en lønn til å leve av? For vi har makt som forbrukere. Hvis mange nok av oss stiller slike spørsmål, er produsentene nødt til å rette seg etter våre ønsker. Ellers vil de ikke overleve på sikt.

Tilbake til overskriften. I det nære bildet kan vi spørre oss: Hvordan forholder vi oss i vår kontakt med naturen? Hva gjør vi med insekter som kommer inn i våre hytter og hus? Hva gjør vi når vi møter ville dyr? Vår automatiske reaksjon er å drepe insekter, for de er jo så skumle og ufyselige. Og ville dyr er vi redde for og jager vekk. Hva er alternativet? Jo, vi kan prøve å fange insektet og slippe det ut i naturen. Og i stedet for å jage bort ville dyr, kan vi ydmykt og stille trekke oss tilbake og overlate dyret til seg selv. Opplevelsen av nærhet vil vi beholde, og den er stor i seg selv.

I det store bildet må vi komme tilbake til en holdning av å høste, ikke bare utnytte. Ikke-fornybare ressurser er nettopp det; ikke fornybare. Vi har de bare en gang. Hvis vi velger å utnytte de, må det være til et meget godt formål. Og når vi tar de i bruk, må vi sørge for at de varer lenge og at de lar seg resirkulere slik at de kan benyttes om igjen. I moderne språk kalles dette sirkulærøkonomi, det vil si at ressursene sirkulerer, og ikke bare blir kastet når de har vært brukt en gang.

På denne måten kan vi råde over, og legge skaperverket under oss på en ansvarlig måte. Vi gjør det med ydmykhet og i erkjennelsen av vårt ansvar for hele skaperverket, og ikke i bare ren egoisme.

Fortsatt god sommer, i nærkontakt med det skaperverket vi alle er del av.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere