Verdidebatt

Minner fra en sommerkirke

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sommeren er på hell og vi kan nå se tilbake på en annerledes sommer. Det ble norgesferie på de fleste av oss og for mange var det første gang på lenge. I nyhetsbildet har vi kunnet lese om lange køer og overfylte turistattraksjoner, men vi har også blitt introdusert for mer ukjente steder i vårt langstrakte land. Steder som ikke ligger på en Topp 10-liste, men som allikevel er verdt et besøk. Instagram og Facebook har vært tapetsert med bilder av vakker, spektakulær natur og svaberg i solnedgang. Jeg har sett utallige bilder fra Loen og Preikestolen, samt flere fra trebåthavna i Stavern. Siste uken i juli har jeg sett bilder fra Nidarosdomen, men bortsett fra det har jeg sett få bilder av kirker. Den norske kirke har denne sommeren markedsført sommerkirken og oppfordret befolkningen til å stikke innen en åpen kirke langs veien. Men jeg undres om folket har tatt til seg denne oppfordringen og om våre kirkebygg har hatt flere besøkende i år. Disse flotte byggverkene som ligger der år etter år i hver eneste by og bygd.  

Jeg for min del har besøkt flere kirker i løpet av sommeren. Som pilegrim har jeg vandret forbi ulike kirker og det er like naturlig å gå innom kirken som å spise matpakken. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre som pilegrim enn å se et kirkespir langt borte bak en åker, halvveis gjemt bak noen trær, og vite at det er dit jeg skal. At det er det som er målet. Men det er underlig at det nettopp er meg som har blitt så glad i kirker. Jeg som tidligere aldri stoppet ved en kirke eller brukte tid i et kirkerom. Jeg som har hatt frykt for kirker og aldri trodde jeg skulle gå inn igjen. Men når jeg i dag ser en kirke, blir jeg alltid trukket imot den. En lengsel i meg gjør at jeg vil inn. Jeg vil inn å kjenne på roen og kjenne at jeg det er her jeg hører til. Og det underlige er at jeg kjenner det samme uansett hvor jeg går inn. Om det er i Gudbrandsdalen eller Vestfold, det spiller i grunn ikke noen rolle. Jeg blir fylt med den samme gleden og ærbødigheten, samt en takknemlighet for at døren var åpen.  

I sommer har jeg også besøkt kirken i nærheten av vårt sommersted. Det er noe eget med å ha en slik sommerkirke. Å få dra tilbake til den samme kirken hver sommer og møte de samme menneskene. Å bli tatt imot som en venn, til tross for at det har gått et år siden sist. Min sommerkirke betyr noe helt spesielt for meg og jeg har mange gode og sterke sommerminner herfra. Det sterkeste minnet er fra sommeren for to år siden. Da satt jeg på den harde kirkebenken med høy puls. Jeg var i ferd med å ta et stort skritt som troende. Frem til da hadde jeg ikke fortalt mange at jeg hadde blitt troende i voksen alder, og jeg hadde lenge lurt på hvordan jeg skulle klare å gjøre det. Men så fikk jeg svært overraskende et tilbud fra presten i min sommerkirke om å stille opp i deres menighetsblad og fortelle om min vei mot tro. Jeg ble skrekkslagen da tilbudet kom, men jeg takket allikevel ja. Jeg forsto at dette var en gavepakke jeg ikke kunne si nei til.  

Jeg hadde nemlig lenge forsøkt å fortelle om min tro, men hver gang satte ordene seg fast og motet sviktet. I mine øyne var det både motstrøms, uforståelig og tabubelagt å bli en troende, til tross for at jeg på det tidspunktet hadde bekjent min tro. Men jeg klarte ikke å stå for det. Hva det var som hindret meg i å fortelle det, er i dag litt vanskelig å forstå, men jeg antar at det var mine egne tanker om det kristne liv. Mine egne fordommer og min egen trange bås. For hvordan kunne jeg stå for at jeg hadde blitt en av dem som jeg tidligere hadde definert som noen andre? Det var smertefullt og vanskelig å være åpen om dette, og jeg følte sterkt at jeg mistet ansikt ved å innrømme at det var denne veien jeg til slutt valgte å gå. Men denne sommerdagen for to år siden var det ingen vei tilbake. Jeg satt med et eksemplar av menighetsbladet i hånden og bladde jeg opp på side 8, så kunne jeg selv lese svart på hvitt at jeg var en troende.  

Men det var allikevel noe annet som skulle gjøre mer inntrykk på meg denne dagen. Det var dagens preken og prekentekst. Presten forkynte over en tekst fra Lukas-evangeliet og jeg lyttet nøye til det han sa. Han oppfordret oss alle til å ta opp våre kors og følge etter. Jeg husker jeg ble betenkt og at den setningen fylte hodet mitt. For hvor lett var dette? Å hver dag ta opp sitt kors og stå for sin tro. Og når han leste videre i Lukas-evangeliet, forsto jeg at for å gå denne veien, måtte jeg både miste livet og fornekte det. Og på den måten berge det, for ikke å gå til grunne. Det var sterke ord for en relativt nytroende. For var det virkelig nødvendig at det livet som tidligere hadde vært både trygt og godt måtte fornektes? Det føltes så radikalt. Samtidig ga teksten mening. Det å være en troende var annerledes, for selv om jeg hadde forsøkt å stå imot at troen skulle endre meg, hadde jeg måtte gi tapt. Det var uunngåelig å ikke la seg påvirke av den. Tankesett og identitet hadde endret seg når troen kom inn og den dagen jeg sa ja til troen, var det som om livet startet på nytt. Men var det det samme som om fornekte det? Teksten grep tak i meg og jeg tenkte at det jeg i dag gjør, er å ta opp mitt kors. I dag tar jeg det opp ved å fortelle familie, venner og bekjente om min tro via et menighetsblad.  

Hver gang jeg er i min sommerkirke blir jeg påmint dette minnet. Hvor viktig det ble for meg å få lov til å ta opp korset på min måte. Med støtte fra en menighet som i utgangspunktet ikke var min. Men det er det som er så flott med kirken. At vi kan støtte og oppmuntre hverandre på tvers av menigheter og kirker, og at vi kan holde døren åpen for hverandre. Og på den måten finne den samme gleden og kjærligheten i alle kirkebygg. Jeg håper derfor at andre også har besøkt en sommerkirke i sommer og skapt egne gode sommerminner. Minner dere kan ta frem igjen neste sommer.  

Anita Reitan

Lørenskog

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt