Verdidebatt

Spillet om folkets virkelighet

Er det ikke snart på tide at samfunnets herolder får opp øynene for hva som egentlig foregår? Og har foregått vel lenge nå. Tid for at de mediene som ser spillet, våger rope høyere, tydeligere og mer utholdende avkle retorikkens forførende vendinger?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Aksjoner gjerne for likebehandling og likeverd. Selvfølgelig! Det skulle bare mangle!! Likestilling og likeverd er viktige verdier for gode og meningsfylte liv.

En forutsetning for å lykkes er imidlertid sannhet, retorikk fri for tomme slogans, alt basert på objektive realiteter vi alle kjenner. Ellers blir det hele fort en bløff ingen tror på, uten ved tvang da. Sloss også for retten til å være deg selv, og retten til det gode liv i pakt med de felles forutsetninger vi alle har fått, sistnevnte vesentlige vilkår for suksess.

Artikkelen Bare liberal mot seg selv i Vårt Land (VL) 27.07.2020, av lege og forfatter Usman Rana, peker på viktige sider ved slike kamper: En liberalisme illiberal mot alle andre enn seg selv! Hvor røkla skal tvinges til å mene, og tvang til tro som dårers tale, synes helt glemt. Uten at det sånn umiddelbart synes påvirke suksessen.

Liberalernes sanksjoner sitter løst, veldig løst, mot andres innvendinger og tydelige motforestillinger. Fra nedsettende holdninger,  fnysing, markant vrede, utfrysing og blokkering av meninger, som de mest hverdagslige variantene i repertoaret av represalier, om en ikke holder seg innenfor de selvdefinerte grensene. Til yrkesforbud og det som verre er. Alt ikledd i egne øyne edle hensikter.

Dette er imidlertid ikke noe nytt. Historien er full av eksempler på at såkalte frigjøringsbevegelser ender opp i intolerante totalitære regimer med krav om absolutt underdanig meningslydighet, som sluttresultat. Fordi ideen ikke er levedyktig aleine.

To dager senere (29.07.2020) kom teolog og informasjonsleder Espen Ottosen med noe av forklaringen på hvorfor det fort kan bli som det blir, når han sier at gruppetenkning iblant er nyttig – og umulig å komme forbi. De to, Rana og Ottosen, utfyller nok mer enn de motsier hverandre. Ranas illiberale liberalister tenker som Ottosen beskriver. I tillegg er hersketeknikkene deres nettopp det de sier de forsvarer seg mot.

Har du levd noen år, har du sett strategiene og teknikkene i praksis. Rana nevner fightene om abort, likekjønnete ekteskap og nå tema omkring kjønnsidentitet, som eksempler på hvordan meningstvang er blitt pådyttet folk flest. Med en pride-ideologi i front, hvor lobby-aktivister vil ha ytterligere aksept for egne ideer. Objektive fakta ofres på de subjektive opplevelsenes alter, nådeløst intolerant i forhold til de mange motforestillingene som tross alt finnes. Biologiske fakta relativiseres og parkeres, og velprøvde etablerte sosiale verdier skrinlegges. Det er mindre brysomt å hevde at jorda er flat, enn å være aktiv motstander av ideologien.

Hvordan kan slikt være mulig i et samfunn som gjerne vil være tuftet på kunnskap skal styra rike og land?

Kunnskap utvikles, vi vet det, men ikke i strid med grunnleggende fakta, som fortsatt gjelder. Det handler om basale og absolutte sider ved livet. Slik de var i går og blir i morgen. Om menneskeverd og fysiologi, om mål og betingelser. Der innvendingene mot pride er et tiltrengt motsvar til en pågående dyrking av avvik, i utakt med livets betingelser og ordninger som ivaretar helheten. Avvik pakket inn i glamour og fremstilt som en subjektiv rettighet. Helt uten vilje til realitetstilpassing, slik det ellers kreves av mennesket versus våre betingelser for å være her på kloden.

Denne utviklingen har ikke skjedd helt av seg sjøl. Men med solid support og applaus fra sterke påvirkere, med sentrale medier i spissen. Hjemme som ute. På den måten blir tankene våre formet. Suksessivt, bit for bit. Selv VL bidrar. Om ikke i front, likevel aktivt og medstrøms nok til at det merkes. Det samme gjelder våre sentrale og lokale myndigheter. Motstand og motforestillinger males – og skal males - sakte, men sikkert, i senk. Først via retorikk, stigmatisering, uthenging og ekskludering, deretter ved hjelp av juss og lovverk.

Vi er alle unike og i sin ytterste konsekvens, ulike. Det er viktig å møte hver og en av oss der vi er. Uten at det rokker ved den objektive virkeligheten. Det må være utgangspunktet. Å velge annerledes blir derfra den enkeltes ansvar, men for unge mennesker også påvirkernes. Og lovgivernes.

Å velge i motstrid til intensjoner og objektive sannheter, gjør logisk nok veien tyngre. Fordi kunnskapen hele tiden vil fortelle. Uavhengig av våre valg. Det blir derfor feil at staten og samfunnet …og for den slags skyld kirken... skal til med ordninger som understøtter det irrasjonelle, i sin ytterste konsekvens formålsløse, som om det er reelt. Men likevel ikke står på egne bein uten kunstig støtte. Svermerisk backet opp med pride-parader, en freidig stjålet regnbueham, og kamuflerende slagord. Samt et politikerkorps som i stort synes kjøpe det hele forholdsvis rått.

Det er på tide samfunnets herolder får opp øynene for hva som foregår, og har foregått lenge nå. Kanskje er det tid for at mediene som ser spillet, våger rope høyere, tydeligere og mer utholdende avkler retorikkens forførende vendinger via livets realiteter? Samtidig som omsorg og omtanke fortsatt er der for den og de som faller utenfor normalen. Det vil ikke være enkelt, spesielt ikke om pride-ideologien med sine medievenner og en ideologi-tilpasset lov i hånden, skal kunne vokte omsorgen. Men det er mulig.

Om en tenker barnet først! Slik det nå er, synes barns – fødte som ufødtes – rett til fullverdige liv, mer og mer overkjørt av voksnes ideer, nære behov og/eller manglende vilje til å godta alle premissene. Riktignok er barn tilpassingsdyktige, men det gjør vel bare det hele ytterligere ille? Her er det de voksnes betingelser som rår, barnets rett og vern kommer nedover i rekkene av prioriteter. Og knapt nok det. Med den nye bioteknologiloven er barn endog gjort til objekt og handelsvare. Sier ikke det sitt?! Da hjelper det lite å kompensere med fine ord, festtaler og vikarierende tiltak…som for noen muligens også kun er en del av spillet, og ideologien?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt