Rett forståelse og tungen bent i munnen

Roald Øye nevner i eit lite innlegg på Verdidebatt at Jesu Bibel, Det Gamle testamentet, ofte forklarer Israels ulykker og katastrofer som Guds straff over et ulydig folk. Deretter nevner han Jerusalems fall og tempelets ødeleggelse i år 70 eKr. Det innledet jødefolkets nesten 2000 år lange adspredelse i landflyktighet frem til Israels gjenopprettelse i 1948.

I forlengelsen av dette stiller Roald Øye med varsomme ord spørsmålet sitt: Var kanskje Israels adspredelse fra og med år 70 eKr en Guds straffedom over et folk som, sitat:  «tok del i henrettelsen av den lovede Mesias ...»? «Er det en rett forståelse?» føyer han til. Og avsluttet innlegget sitt med dét spørsmålet.

Roald Øye er en veteran blant Israels venner i Norge. Og det varsomme og dempede spørsmålet hans er forbilledlig moderat og dempet i både ordbruk og tankeinnhold. For riktignok beveger han seg her inn på en landevei som gjennom 1900 år med kristent jødehat er blitt trampet hard av aggressivt og fiendtlig kristent jødehat. Men Roald Øye tramper ikke.  Og harde støvler har han tatt av seg lenge før han begynte å formulere spørsmålet sitt.

Den fiendtlige landeveien av kristent jødehat gjennom 19 århundrer som jeg da sikter til, er den vedvarende kristne polemikken som kollektivt stempler jødefolket som «Kristus-mordere».

Roald Øye styrer (tydelig bevisst) utenom den løgnen. Bibelen lærer enstemmig at Jesus ble «pint under Pontius Pilatus» (som trosbekjennelsen sier). Og Pontius Pilatus var slett ikke jøde, men romer. Derfor lyver jødehaterne når de påstår at jødefolket (kollektivt og ned gjennom alle generasjoner) er «Kristus-mordere». Det er de ikke. Og Bibelen lærer slett ikke dét.

Roald Øyes alternative ordbruk er gjengitt med sitat-tegn ovenfor: Noen jøder på Jesu tid «tok del i henrettelsen» av Jesus.

Jesus selv bruker tilsvarende moderate ord i lidelsesforutsigelsene: Menneskesønnen «skal bli overgitt til hedninger». Og disse hedningene skal henrette ham. Den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus var nettopp det: hedning (på hebraisk: «goj»).

Det er alltid risikabelt å begi seg inn på denne landeveien av kristent jødehat som er blitt trampet så hard og fiendtlig av den kristne polemikken mot «Kristus-morderne». Roald Øyes spørsmål om Guds straffedom rundt år 70 beveger seg varsomt og dempet i grenseområdet mot denne hardtrampede landeveien.

Og det er bra. For det er viktig å holde tungen bent i munnen både når vi stiller spørsmålet og når vi prøver å besvare det. Den beste lærdommen får vi ved å studere Jesu egen ordbruk.

Jesus kommenterer Jerusalems fall dels i Matt 23:37 - 24:2 (= Luk  13:34-35, 21:5f = Mk 13:1f) og dels i Luk 21:20-24.

Her ser vi at Jesus i år 30 varslet at Jerusalem (rundt år 70) skulle bli omringet av fiendehærer, at tempelet («huset deres») skulle bli ødelagt («ikke sten tilbake på sten») og at dette er «gjengjeldelsens dager» mot en by som lot profeter bli henrettet.

Men det står ingenting i disse tekstene om Guds varige forkastelse av jødefolket som kollektiv. I tekstsammenhengen er det ikke jødefolket som folkekollektiv som adresseres. Men det er datidsgenerasjonen av saduseere og fariseere blant hovedstadseliten i Jerusalem som adresseres (se Matt 21:23 og 21:45).

Det var ikke en gang de galileiske fariseerne som overga Jesus (Luk 13_31), men det var den saduceer-dominerte judeiske hovedstads-eliten i Jerusalem som gjorde det.

Og midt i disse tekstene står det til og med at gjengjeldelsens dager en dag skal skal ta slutt. En dag skal også Jerusalem-eliten hilse Jesus velkommen med ordene fra Salme 118: «Velsignet være du som kommer» (se Matt 23:39). Og en dag skal det skje at «hedningenes tider» er til ende, og da skal Jerusalem ikke lenger ligge «nedtrakket av hedninger» (Luk 21:24).

Vi bør alt i alt holde tungen bent i munnen når vi ferdes langs denne landeveien i Bibelen. Og under vandringer kan  det være klokt å fokusere på endestasjonene: Jerusalems jødiske gjenopprettelse og de glade velkomstordene til Jesjua HaMasjiakh foran hans andre komme.