Verdidebatt

Statens ekkokammer

Det er behagelig å være med likesinnede. Alle er enige og man er omgitt av ja-mennesker. Slik er det å være i et ekkokammer, det er nesten som å snakke med seg selv. Har selve Staten organisert seg som et ekkokammer i økende grad med innføringen av Klimaloven?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Olje- og energiministeren fikk nylig massivt positive høringssvar som støtter CO2-fangst og lagring. Det virker jo bra. Men er virkeligheten så enkel at vi enkelt og greit kan pumpe ren karbondioksyd ned under havbunnen og tro at den blir værende der uten forstyrrelser og lekkasjer? Spania har erfart at slik innpumping utløser jordskjelv, og andre forsøk har vist lekkasjer av den dødelige gassen. Og kostnadsrammen på 25 milliarder er jo forøvrig penger som kan brukes til alle mulige bedre formål i inn- og utland. Har ikke motstemmene kommet ministeren for øre?

Det bakenforliggende spørsmålet er om Staten egentlig har noen som kan gi uhildede råd lenger. I over tretti år nå har vi blitt foret med advarsler om global oppvarming, smeltende poler og global oversvømmelse. Fram til for fem år siden var det jevnlig debatt der fagfolk fikk komme til orde og motsi disse dystre forutsigelsene. Avanserte datamodeller er effektivt brukt som nærmest uangripelig argument av våre statsoppnevnte klimaforskere. De få som turde å stille til debatt hadde derimot fasiten å vise til, nemlig at hittil har ikke dystopien slått til. Langt derifra, for havnivået er konstant og temperaturen er gjennomsnittlig stabil. Verden er faktisk grønnere enn noen gang, viser satelittbilder siste femti årene, og antall ekstremvær er snarere gått ned de siste tiårene enn motsatt. Disse avvikende stemmene må man nå lete etter i mediene. Dette er urovekkende.

Etter Parisavtalen i 2015 virker det som den frie klimadebatten i våre største medier som Nrk og Aftenposten vært lagt død. Tidligere virket også debatten delvis undertrykt, men den slapp da igjennom med jevne mellomrom i Dagsnytt 18 og lignende programmer. Og universitetene og høyskolene våre virker nå å være helt styrt av overbygninger som Bjerknessenteret (UiB, UiS og UiA m.fl.) og Cicero ved UiO. Endog SINTEF har fått sin «bærekraftsdirektør», som passer på at Statens vedtatte dogme ut fra Klimaloven blir opprettholdt. Og på toppen har vi klimaministeren.

Er det da noen forskere eller professorer som er frie nok til å si fra om at det såkalte grønne skiftet ikke er verken økonomisk eller økologisk bærekraftig? Problemet er at Staten har pengesekken som forskere lever av. Og i flere innlegg har jeg lest at bare man fester på begrepet klima i en forskningssøknad, så strømmer pengene fritt. Dette skaper ja-mennesker og ekkokammer.

Organisasjonen Klimarealistene har kommet med flere høringssvar de senere årene, ført i pennen av noen av våre fremste realfaglige professorer og forskere. Organisasjonen blir ofte ignorert og framstilt som en gjeng «pensjonister». Jo, flertallet av de som står fram er nylig pensjonerte, men det fratar dem ikke et langt forskerliv og de har ikke sluttet å følge det som rører seg på forskningsfronten selv om de er nå pensjonerte.

Dette kom tydelig fram for fire-fem år siden da leder for fornybarsatsingen ved Universitetet i Agder, Stein Bergsmark, utga en fyldig rapport der han gjennomgår FNs klimapanels egne data etter 1945 og framover. Konklusjonen var at det er ingen vesentlig sammenheng mellom økt mengde CO2 og global temperaturutvikling. Denne og en senere rapport ble utgitt straks etter han gikk av med pensjon, siden han før ikke var fri til det. Han utfordret seks ledende professorer ved UiO for å komme med svar på rapportens holdbarhet. Men han ble blankt avvist med henvisning til at debatten om klima var avsluttet, ført i pennen av den kjente professor Nils Chr. Stenseth. Etter dette har det knapt vært noen seriøs debatt.

Staten finansierer også miljøorganisasjonene våre, og dette presser også disse til å sluke klimapolitiske tiltak som skal gi oss det «grønne» skiftet. Naturvernforbundet har nok ropt varsku om naturinngrepene som vindmølleparker og gruvedrift medfører, men det blir for lite og for sent. Ja, den unge olje- og energiministeren vår har blitt indoktrinert om klimatrusselen fra barnsben av, til liks med hele vår yngre generasjon som er under førti år. Propaganda virker. Det er bare det at CO2 ikke er problemet, ei heller metangass. Klimarealistene har hundrevis av relevante og nokså lettfattelige artikler som viser dette fra mange vinklinger og fakta.

Når det gjelder det grønne skiftet: Hvem vet at hydrogengassen, som alle nå lovpriser,er hyperfarlig og mange ganger mer eksplosiv enn naturgass? To anlegg er gått i lufta i løpet av siste året – ett av dem i Sandvika. Dessuten er hydrogen mange ganger dyrere. Hvem vet at naturgass faktisk er helt rent, og avgir det samme som utpusten vår? Og naturgass er billig. Og hvor mange vet at moderne dieselmotorer er så å si like rene som naturgassmotorer? Bilene har partikkelfilter som renser sotstøv, raffineriene fjerner svovelet på forhånd, adBlue tilsettes for å fjerne de giftige nitrogenoksidene, og ut kommer også der tilnærmet vår utpust. I praksis er en moderne dieselbil like ren for bymiljøet som elbiler. Dette er underkommunisert,  For astmatikere er disse bilene altså nokså like – dekkene virvler opp støv uansett drivstoff. Naturgass er virkelig et svar på et renere miljø, både for motorer, husholdninger og kraftverk. Mengden naturgass er stor av vi er dekket i uoverskuelig fremtid. Ved å bruke mer naturgass sparer vi naturen for flere kraftutbygginger,  vindmølleparker og unødig gruvedrift for å lage elbiler. 

(Se på youtube den nye dokumentaren fra Michael Moore, Planet of the Humans, som tydelig viser at klimatiltak står i motstrid mot ekte miljøvern). 

Det er ikke bare det økonomiske og økologiske som blir skadelidende av det såkalte grønne skiftet, men også den frie debatten som skal kjennetegne et fritt demokrati.

(Rett før koronaen slo til holdt det nesten på å bli ekte debatt i Debatten med Fredrik Solvang. Men så fant man plutselig et påskudd for å avlyse. Mange kunne lært et og annet fra professor Jan Erik Solheim og biolog Morten Jødal, som var oppsatt i programmet sammen med Cicero. Nye sjanser kommer.).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt