Shoaib Sultan

55

Behov for et blikk i speilet?

Man kan argumentere for ulike standpunkter i forbindelse med omgjøringen av Hagia Sophia, men hykleriet kan vi greie oss uten.

Publisert: 27. jul 2020

Omgjøringen av Hagia Sophia i Tyrkia har skapt en del reaksjoner i en rekke europeiske og vestlige land, det er mye en kan ta tak i her. Dette har også blitt behørig dekket i norske medier, både gjennom reaksjoner fra ulike muslimske ledere og gjennom redaksjonelle innlegg som kaller dette en uheldig utvikling. 

Generelt sett, og som første reaksjon, så var jeg enig i denne reaksjonen. Eksemplet fra kalif Umar og hvordan han sikret at kristne kirker ikke skulle gjøres om til moskeer i jerusalem blir brukt som eksempel av flere. Det var også et godt og tydelig innlegg på trykk fra lederen i den amerikanske muslimske organisasjonen ISNA om dette. Nå som jeg har satt meg nærmere inn i saken har jeg lært en del mer historie, og har fått synet mitt nyansert.

Før det, la oss se litt på historien til dette bygget. Fra leksikon kan vi lese at Hagia Sophia ble bygget som kirke i årene 532–537 av den østromerske keiseren Justinianus I, og anses for å være det største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Byggverket er ikke typisk for bysantinsk arkitektur fordi dimensjonene er ubysantinske og vestlige. Det ble et eksperiment aldri siden gjentatt i bysantinsk arkitektur.

Kirken fikk likevel stor innflytelse, både arkitektonisk og liturgisk, på senere ortodokse og romersk-katolske kirker, men særlig på muslimske moskeer. Flere av de største osmanske moskeene i Istanbul er faktisk bygget med Hagia Sofia som forbilde. Det var etter erobringen av Konstantinopel, senere Istanbul, av den ottomanske sultanen Mehmet II i 1453, at Hagia Sofia ble omgjort til moské. Før det var det en ortodoks kirke, utenom perioden mellom 1204-1261 da den var en romersk-katolsk katedral.

Etter etableringen av den tyrkiske republikk og trolig i et forsøk på å strekke ut en hånd til de tidligere tyrkisk-kontrollerte områdene på Balkan besluttet Tyrkias landsfader og daværende president Mustafa Kemal Ataturk å gjøre om moskeen til et museum. Moskeen ble stengt i 1931, og åpent igjen som et museum i 1935. 

Den ene siden av dette handler om doble standarder fra de som definitivt ikke mener at stormoskeen i Cordoba som ble gjort om til katedral skal gjøres om til moske igjen, men mener at Hagia Sophia ikke bør brukes som moske. Dette er forøvrig ikke den eneste moskeen som blir gjort om til noe annet eller revet. "Hagia Sophia moskeen" i Beograd er en annen. Beograd hadde 112 moskeer, og hundretalls andre muslimske religiøse bygg og strukturer for noen hundre år siden, disse eksisterer ikke lenger. 

Moskeer og muslimske bygg over hele Balkan forsvant også i moderne tid, men ingen reaksjoner på dette. Vi så det med forsøket på å utslette den muslimske befolkningen og historien i Bosnia og ellers i det tidligere Yugoslavia. I India har man også hatt angrep på historiske moskebygg fordi mytologien sier det var hinduistiske bygg der før, eller ting av religiøs viktighet har skjedd der. Igjen uten de skarpe reaksjonene dette skapte. Interessant nok ser vi noen av de sterkeste reaksjonene fra land som selv har jobbet hardt med å utslette sin muslimske historie: Serbia, Hellas, Ungarn, m.fl.  

Jeg holder ikke pusten i påvente av at disse skal komme til et annet standpunkt. Likevel, det er viktig også å erkjenne at om noe er galt en vei er en ekstremt dårlig begrunnelse for å gjøre noe galt den andre veien. Så for meg handler dette ikke om gjengjeldelse her. Det jeg imidlertid ikke har sett dekket i norske medier er begrunnelsen for at tyrkiske domstoler endte opp med å dømme som de gjorde.

Det som ble utfordret i domstolen var nemlig om president Kemal hadde rett til å gjøre det han gjorde. Etter erobringen av Istanbul hadde nemlig sultan Mehmet sikret seg, og kjøpt,  Hagia Sophia som sin private eiendom, og senere etablert en waqf, en stiftelse, som skulle vedlikeholde og ha ansvaret for denne. Kvitteringer for  og dokumenter på dette var da også presentert som bevis i retten. Domstolen landet da på at som privat eiendom hadde faktisk ikke den tyrkiske regjeringen myndighet til å gjøre dette, og at beslutningen da var feil i 1931.

Så i juli 2020 vedtok den tyrkiske regjering at bygget skulle tas i bruk igjen som moské. Dette skjedde så i og med fredagsbønnen 24. juli 2020. På den ene siden er det dette som gikk for seg i tyrkiske domstoler, og man kan mene hva man vil om det, men det jeg også savner er et litt mer introspektivt blikk fra europeisk side på egen politikk mot Tyrkia og hvordan dette kan være med på å forklare hva som skjer. Bygget skal forøvrig fortsatt være tilgjengelig for turister uten bønnetider, og de kristne elementene som dekkes til under bønnen skal fortsette å være der.   

Noen andre elementer som også bør komme frem. Jeg tenker blant andre ting på behandlingen av Tyrkias EU søknad, sett opp mot søknader og innlemmelser av andre land med langt svakere strukturer. Enten man snakker om demokrati, menneskerettigheter eller økonomi, så kan en komme med plausible forklaringer på hvorfor Tyrkia ikke kan bli medlem i EU, men disse faller sammen når man ser på andre land som har kommet til siden. Kanskje like mye av forklaringen på den utviklingen vi ser i Tyrkia kan finnes i den forskjellsbehandlingen mange tyrkere har blitt ganske leie av? Da kan man fra europeisk side kanskje kikke litt i speilet før man kommer med en belærende finger til Tyrkia. 


1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere