Dag Øivind Vincent Østereng

35

Olsok – et viktig fellesskapstegn for vår tid?

Publisert: 27. jul 2020

Det regnes som en uomtvistelig kjensgjerning at slaget på Stiklestad i 1030 samlet Norge til ett rike. Men hendelsen gjorde ikke først og fremst landet vårt selvstendig. På mange måter tvert om. Hendelsen gjorde en nordlig utkant av Europa om til et rike som ble en del av et større europeisk fellesskap, en felles kultur. Internt fikk vi noe felles som land, men det som samlet oss i Norge var samtidig noe vi hadde felles med Europa, kristendommen. Vi ble samlet som ett rike, samtidig som vi ble innlemmet i et større «vi». Fellesskapet vi ble en del av innskrenket oss ikke, det utvidet oss.

Fellesskap oppstår der noe annet enn oss selv står i sentrum, og innlemmer oss i noe vi er felles med andre om. Fellesskapets karakter er å samle. Alternativet er fragmentering, rivalisering, splittelse og stridigheter.

Åpenbart var den lokale sjølråderetten for en del lokale vikinghøvdinger større før 1030, enn hva den var i ettertid. Prisen for den gamle sjølråderetten var høvdingenes utrettelige rivalisering seg imellom, og etter hvert en kamp mot den framvoksende kongemakten. Med kong Olav II Haraldssons død i 1030 var denne gamle rivaliseringstiden, slik den tidligere hadde utspilt seg, forbi. Noe nytt steg fram. Rikssamlingen ble fullført etter et drøyt århundre med kamp for å samle Norge til ett rike. Betydningen av kong Olav IIs liv og gjerning, men fremfor alt hans død, ble det som på forunderlig vis snudde stemningen om til et endelig gjennombrudd for rikssamlingen. Dette underlige stemningsskiftet fra motstand til velvilje er i seg selv et historisk faktum, og står der som det viktigste tidsskillet i Norsk historie, uansett hvordan man i ettertiden ønsker å vurdere kong Olav II som helgen eller ei. Det er ikke uten grunn at han bærer tittelen «Norges evige konge», hans død samlet riket. Sterkere symbol for kongemakten kan ikke finnes.

Rikssamlingen og kristningen utgjorde to sider av samme historie, der det ene ledsaget det andre, og der det ikke er lett å skille prosessene fra hverandre. Følgen av rikssamlingen ble ledsaget av et kultskifte og et kulturskifte, overgangen fra norrønt hedenskap til kristen tro og tradisjon, med kirken som den fremste institusjonen for vår nye kultur.

I denne nye kulturen stod nettopp tradisjonen sterkt. Hele vår nye kultur hvilte på tradisjonens bærekraftige understrøm. Og ett av tradisjonens viktigste kjennetegn var den historiske hukommelsen (anamnesen, sagt med teologiens språk). Vårt nye «vi» bar i seg en identitet som hadde røtter, der de hellige (helgenene) spilte en sentral rolle i trosoverleveringen. Fremfor alt fordi de med sine liv, og ofte med sin død, viste et sant livsperspektiv gjennom sin troskap mot Kristus. Det er i denne betydningen kong Olav II blir til Olav den hellige. Kristi person ble tydelig i vår kultur gjennom deler av hans liv, deler av hans gjerning, men fremfor alt gjennom hans død. Derfor er han og helgenene særlig sentrale som trosvitner, tradisjons- og kulturbærere.

Med reformasjonen skjer det et radikalt kulturbrudd i landet vårt. Olavskulten blir forbudt. Gjennom drøyt trehundre år får vi i Norge det som gjerne er kalt for en kulturpause fra markeringen av Olsok. De kreftene som nå kommer og børster støvet av Olsokfeiringen er ikke Den norske kirke, men kultureliten, med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. 

I 1897 førsøker Bjørnson å få til Olsokfeiring i Nidarosdomen, men blir nektet. Det er ikke før ved 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 at den moderne markeringen av Olsok får et nasjonalt gehør. Mens Den norske kirke hang fast i en luthersk-pietistisk arv der helgenkulten var bannlyst, var det andre krefter som nå så verdien av Snorres kongesagaer og den historiske revitaliseringen av minnet om Olav den hellige. Dette var en naturlig prosess i det som var blitt nasjonsbyggingen, det moderne Norge. Et Norge som søkte å gjøre seg selvstendig som nasjonalstat fra Danmark og Sverige. Norge har siden Olav den hellige vært ett rike, men som nasjon er vi av ganske ny dato. 1814 og 1905 står her som merkesteiner på de viktigste årstallene for nasjonen Norge.

Med gjeninnføringen av Olsok fikk vi ikke tilbake Olavskulten. Den lever videre i Den katolske kirke og er også viktig for ortodokse kristne.  Det vi fikk var en sekulær utgave som dro mer i en nasjonalistisk retning. Man fant fram Olav den hellige som en viktig skikkelse for rikssamling, men nå ble han et nyttig motiv for nasjonsbyggingen. Og det som trengs for å bygge en nasjon er en kulturell fellesnevner, fordi kultureliten visste meget godt at kultur er fellesskap som samler.

Det er nå 90 år siden Olsok fikk sin renessanse, men utviklingen av nasjonen Norge har i disse 90 årene gått fra en protestantisk enhetskultur til multikultur og sekularisme. Olsok eller ei, den årlige feiringen av Olav den hellige 29. juli har ikke hatt den kulturbærende symbolkraften som dens forkjempere så for seg. 

Prisen for multikultur er mindre fellesskap og mer utenforskap. Identitetspolitikk og et hav av ismer er kanskje noe vi må tillate i frihetens og demokratiets navn, men det er samtidig et samfunn og en kultur som legger opp til mer strid og konflikt der uforenlige verdisyn kommer på kollisjonskurs. Vår tids mediebilde og debatter i sosiale medier bærer sterkt preg av dette at vi – ikke bare i Norge, men i hele Vesten – har kastet vår kulturelle hukommelse over bord til fordel for multikulturen. 

Et multikulturelt samfunn kan neppe bli et harmonisk og fargerikt fellesskap. Vi kan nok ønske oss det i godviljens navn, men ideen er utopisk all den tid den også vil romme kulturmotsetninger som ikke lar seg forene. Med multikulturen vil det ganske enkelt bli en tilspisset kulturkamp som vi ikke kan se utfallet av nå.

Norge er ikke den kulturnasjonen det var i 1030, 1814 eller 1905. Historikeren Friedrich Meineckes skiller mellom «Staatsnation» og «Kulturnation». Anvendt på vårt land er vi å regne som en nasjonalstat, men ikke lenger en kulturnasjon. Det som var det kulturelle limet i Norge, det har vi i demokratiets navn klart å utradere. Tilbake står kun minoriteter av større eller mindre grupper og identiteter som krever sine rettigheter og friheter. Det blir ikke fellesskap av slikt.

Kan Olsok igjen bli et viktig fellesskapstegn for vår tid?

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3707 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
15 dager siden / 1239 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
21 dager siden / 895 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
13 dager siden / 842 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
13 dager siden / 638 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 608 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
25 dager siden / 569 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere