Verdidebatt

Tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det? Birkedals ønsker for kirkedemokratiet

For at hans ønsker skal bli oppfylt, må Birkedal enten fjerne bestemmelsen om adgang til alternative lister ved kirkevalget, eller skjerpe kravene til antall underskrifter for å stille lister.. Det ville lette den videre debatt om han klargjør hvilken av disse løsningene han ønsker sterkest.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I juni hadde jeg en debatt her på Verdidebatt med Erling Birkedal om kirkedemokratiet. Jeg trodde den av avsluttet med et innlegg fra meg 1. juli. Men så, etter to uker, kommer Birkedal med et nytt innlegg, nå på trykk i Vårt Land. Det publiseres på en av sidene som er merket Verdidebatt, og på avisens nettside er det tilsvarende merket 'Verdidebatt'. Men det legges ikke ut på denne debattsiden, som altså også heter Verdidebatt. Når jeg ber om at en kommentar fra meg trykkes, meddeler debattredaktøren: «Jeg … har bestemt meg for å sette punktum med Birkedal.» Det er en snodig formulering – når en debattant tar opp igjen en debatt på en annen plattform, settes det punktum for debatten på den plattformen før den har begynt! Jeg blir bedt om å legge min kommentar ut her, hvor den bare har en brøkdel av det antall lesere som nås gjennom den trykte avisen. Jeg får gjøre det, og håpe at avisen besinner seg, og trykker mitt innlegg senere, eller i det minste begrunner hvorfor man favoriserer den ene part.

Birkedal trykte innlegg 14. juli har som tittel «hva slags kirkedemokrati ønsker vi oss». Innlegget ligger nær to innlegg han skrev i juni på Verdidebatt, som jeg altså har kommentert der.

Min hovedinnsigelse mot Birkedals siste tilnærming er at det ikke finnes noe stort Vi som har felles ønsker i denne saken. Forestillingen om et stort Vi lå til grunn for Kirkerådets administrasjons tilnærming, da man i 2012 drøftet spørsmålet om alternative lister ved bispedømmerådsvalgene. Man viste til at det nok fantes en bestemmelse om slike lister, men gjentok, fem ganger på samme side, at de grupper som måtte ønske å stille liste, var sååå små at det var utelukket at de ville klare det, med det krav til antall underskrifter man mente måtte til. Her overførte man helt ukritisk krav fra fylkestingsvalg til bispedømmerådsvalg, uten å ta hensyn til hvor mange som avgir stemme ved disse to valgene. Da Kirkemøtet tok slike hensyn, ble kravet sterkt redusert, og det er som kjent blitt etablert to partier.

For ikke bare å ønske noe, men virkelig gjøre noe med saken, i den retning han har mest sans for, nemlig personvalg med en felles liste for det store Vi, må Birkedal enten fjerne bestemmelsen om alternative lister, eller skjerpe kravene til antall underskrifter. Det ville lette den videre debatt om han klargjør hvilken av disse løsningene han ser for seg, og samtidig vurderer realismen i forslagene.

Begge deler vil nok møte motbør fra de partier som har stilt lister. Kanskje særlig fra Bønnelista, siden en av deres begrunnelser for å stille var at velgere skulle kunne benytte en ‘ren’ liste, med bare konservative kandidater – man ønsket å unngå at velgerne tvinges til å benytte en liste der det også er oppført mer liberale kandidater. Men det store Vi vil ikke kunne fremme en slik liste. Da er man ikke lenger det store Vi. Og da må Bønnelista stille ren liste.

Birkedal er særlig opptatt av at ansatte faller utenom partisystemet. Her overdriver han, ved å hevde at de utgjør en tredel av Kirkemøtet. Det er bare korrekt dersom man har en forestilling om at også biskopene skulle bli kirkepartimedlemmer. Birkedal bør klargjøre om han ønsker en slik utvikling. De ordinært ansatte utgjør bare ca 20 prosent; de bør vel kunne innrette seg etter hvordan de ca 80 prosent andre innretter seg.

Et annet anliggende er at når det ikke er partidannelser på lokalt nivå, kan det utvikle seg «… to kulturer i kirken med liten tillit mellom lokalt og sentralt nivå». I tilknytning til dette har Birkedal dempet seg noe i forhold til innleggene på Verdidebatt; han presiserer at han ikke mener «… at de som er valgt på disse [alternative] listene i 2019 ikke har tilknytning til en menighet». Men det skinner likevel gjennom at de som virkelig har tilknytning, er de som sto på samme lister som Birkedal ved valgene i 2015 og 2019, nemlig nominasjonskomiteenes lister.

Ved valget i 2015 var han frontfigur for dem som ønsket at disse listene skulle få endre navn sent i valgprosessen, for å trekke til seg flere velgere. Det var et ulovmessig ønske, som han fikk gjennomslag for. Så når Birkedal nå fremmer nye ønsker, om å reversere en årelang utvikling av demokratiet i kirken, er det betimelig å vri på et uttrykk fra den gamle romerske dikter Vergil: Jeg frykter Birkedal, især når han kommer med ønsker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt