Verdidebatt

Sårbar og synlig

Da jeg flyttet tilbake til Norge for godt, ble jeg en usynlig innvandrer i mitt eget land.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En ung mann begynte å prate til meg. Han lurte på hvor jeg kom fra. Jeg svarte at jeg er norsk. Jeg var egentlig ikke interessert i noen samtale med denne mannen, som jeg mistenkte var på jakt etter en jobb, mens han bare hadde lyst til å prate. Jeg hadde nettopp landet i Douala, Kamerun, og bagasjen på bagasjebåndet lot vente på seg. Han gav seg imidlertid ikke, og undret seg over at jeg snakket fransk når jeg var norsk. Nordmenn er ikke videre kjent for å snakke fransk. Til slutt måtte jeg gi ­etter, og fortalte at jeg vokste opp i ­Kamerun, nærmere bestemt i Ngaoundere, og at det var derfor jeg snakket fransk. Nå hører jeg det», smilte han. «Du snakker jo som de fra Ngaoundere. Da er jo du kameruner, da.»

Smilet varmet. Jeg kjente meg velkommen og inkludert i dette landet jeg har vokst opp i, og som jeg er så glad i.

Rasisme

Senere når jeg har fortalt om hendelsen til nordmenn, så er det mange­ som ikke forstår. Noen blir endog litt ­aggressive – «Jamen du er jo norsk, du.» Og det har de rett i. Både jeg, foreldrene mine, og slekta så langt tilbake at ingen husker mer, er norske vestlendinger fra Rogaland og Hordaland. Går det an å være begge deler? Jeg mener: Ja.

Det er merkelig at mengden krøller på hodet og ulike nyanser i hudfarger, oppleves som så viktig i å definere oss. Slikt sett burde nasjonalitet, språk, kultur, religion og kjønn vært viktigere for identiteten, fordi dette er forskjeller som faktisk betyr noe. Når nå hudfarge og krøller brukes, ikke bare til å klassifisere mennesker, men også til å diskriminere, er dette et problem. Det er faktisk ingen motsetning mellom å være svart i huden og norsk, slik noen hevder. Verken nasjonalitet eller norsk identitet er eller kan bære knyttet til hudfarge. Mange har fått en økt forståelse av omfanget av diskrimineringen, spesielt av svarte, etter drapet på George Floyd slutten av mai, og demonstrasjonene i etterkant.

Fullstendig forskjellig

Det å være ­annerledes er å være synlig. Det er å bli ropt etter. Det er å være sårbar. Noen (få) steder i verden er det farlig å være hvit. Men vanligvis er det farligst å være svart i huden. Vi har hørt vitnesbyrdene både fra vårt land og nabolandene våre den siste tiden. Når en er hvit, kommer en seg stort sett unna med det meste. Politiet er redde for at en rapporterer dem. Tollerne tenker seg om to ganger før de krever penger under bordet. Joda – man kan oppleve ­aggresjon fordi en er hvit, men det hører til sjeldenhetene at det blir noe mer. Sanksjonene er nemlig så strenge hvis en gjør noe alvorlig mot hvite. Da blir ambassadene innblandet, og landets myndigheter tar affære av frykt for å miste bistandsmidler og turister. Det blir oppslag i all verdens aviser hvis en hvit europeer blir drept i Afrika.

Det er altså fullstendig forskjellig å være hvit og svart – selv om det å være synlig og oppleve seg sårbar, er en felles erfaring.

Kameruner og norsk

I møte med mørkhudede barn av innvandrere forteller jeg noen ganger om min erfaring med å være eneste hvite i en klasse med bare svarte barn. Jeg forteller at de andre barna likte å kjenne på håret mitt og huden min. Noen av dem ler godt, og jeg har opplevd historien gjenfortalt flere ganger. Det synes de er morsomt fordi det er gjenkjennelig. Det betyr at jeg har levd som synlig hvit blant majoriteten av svarte i hele oppveksten, og da jeg til slutt flyttet til Norge for godt (jeg flyttet til Norge tre ganger som barn), befant jeg meg som usynlig innvandrer i mitt eget land. Med det mener jeg at vi endres, vi som flytter på oss. Vi tilpasser oss de ulike samfunnene vi bor i, og blir likere dem. Det skjer også med innvandrere i Norge. De blir norske forbausende raskt, slik jeg kan identifisere meg med å være både kameruner og norsk.

Utfordringen til oss nordmenn er å ­inkludere i fellesskap. Vi må anerkjenne at mennesker kan ha tilhørighet i flere ulike kulturer og fellesskap, og at DET ikke nødvendigvis gjør dem mindre til nordmenn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt