Torstein Eidem Nordal

8

Gudstreamtjeneste og det som bedre er

Erik Andeassen tråkker på bremsen. Bjørke Ådland og hennes samstemte velger å lese ham som en gråsprengt kjøreskolelærer, og tror de har strøket på oppkjøringen. Men hva om de hadde valgt å se seg selv utenfra for å oppdaga at vi alle er myke trafikanter på sosiale medier.

Publisert: 9. jul 2020

Erik Andreassen sin kommentar om "Kirkens popularitet, Jesus og djevelen" (8.juli) leser jeg verken som kritikk, ironi, sarkasme eller arroganse. Derimot leser jeg det som et profetisk ord inn i vår tid.

Det er sikkert ikke bare sokneprest og blogger Marita Bjørke Ådland som har satt iskaffen i halsen. Hennes kommentar "Kyrkje på nett, djvelens verk?" avslører det faktum at hvem som helst kan reagere. Spørsmålet er hvem som makter å reflektere. Med respekt å melde mener jeg Andreassen har mer å komme med enn Bjørke Ådland, "Please, tell me something I don't know".

Å skrive en replikk på innpust det tok kirkebloggeren seg tid til, men innrømmer "Eg anar ikkje kor digital Andreassen og hans kyrkjelyd har vore i denne tida." Nei, research er vanskelig, også for oss prester som ønsker å være drevne i kommunikasjon. Om Andreassen bemerker Bjørke Ådland "Eg er også innforstått med at han i hovudsak kritiserer ei PR-kåt kyrkje som er hekta på likes og tal, statistikk og rekkevidde. Problemet er at han tar feil. Vi har ikkje tenkt slik, vi har ikkje jobba slik."

Nei, problemet er at Bjørke Ådland tar feil. Ved å forstå Andreassen som profetisk røst leser jeg han dit hen at er det noe Kirka for all del ikke må gjøre, så er det å bli så overveldet av responsen på vårt synlige arbeid på nett at vi glemmer at vårt kall primært er å følge Jesus, alltid. Det være seg i konkret omsorg for den enkelte, inn i det ukjente eller inntil det som samfunnet rundt oss kategoriserer som kjedelig. Jesus kan vanskelig settes i bås: I det ene øyeblikket er han på tempelplassen og diskuterer med fariseeren og de skriftlærde, mens han i det andre er på fest sammen med tollere og syndere.

Selvfølgelig hadde det vært beærende om pastoren i Oslo Misjonskirke Betlehem kunne ha ofret et avsnitt for å klappe oss digitale kirker på skuldrene. Men hvilken nytte hadde det gjort, annet enn enighet om at "eit godt innhald kan skapa både relasjonar og gode augneblink, også digitalt", slik Bjørke Ådland etterspør? 

Andreassen tråkker på bremsen. Bjørke Ådland og hennes samstemte velger å lese ham som en gråsprengt kjøreskolelærer, og tror de har strøket på oppkjøringen. Men hva om de hadde valgt å se seg selv utenfra for å oppdage at vi alle er myke trafikanter på sosiale medier? Framfor oss ligger nemlig et bybilde der nesten ingen har tid til å endre hastighet, langt mindre stoppe helt opp. Akkurat som bilister i verdens mest trafikkerte byer ser vi mer til siden ("Hva gjør de andre?") enn rett fram ("Hvor er vi på vei?"). Og det er her jeg opplever Andreassen bremser for å slippe oss myke trafikanter trygt videre på Veien.

Selv er jeg prest i en kirke som valgte å omfavne muligheten som kom til å sende gudstjenestene digitalt. Jeg likte det så godt at jeg til og med forsøkte å gi det kjære barnet enda et navn, "gudstreamtjeneste". I tråd med restriksjonene valgte vi å gjennomføre og streame våre ordinære gudstjenester på 1 t og 15 min hver søndag. I tillegg til at vi hadde menneskelige og materielle ressurser for å få dette til, fant vi det vinnende argumentet i vår vedtatte visjon: "Jesus sett, trodd og etterfulgt". Vi spurte som vi pleier "Svarer denne satsingen til vår visjon?" Svar: Under korona, ingen tvil! Tilbakemeldingene fra medarbeidere, menighetsfolk og andre har vært helt overveldende, og innsatsen til våre tekniske og musikalske medarbeidere (flere ungdommer) og deres ledere har vært helt suveren og tømt meg for superlativer.

Det er her jeg velger å nyansere Andreassens sommervisitt. Matteus gjenforteller Jesu lignelse om talentene, og aldri har vel oversetterne hos Bibelselskapet hatt en mer takknemlig oppgave! For de ressurser hver og en av oss sitter inne med, de skal vi ikke grave ned. Vi skal ikke skjule våre talenter eller ta dem for gitt. Derimot skal vi "bruke dem rett og forvalte dem slik" at de blir flere, slik at de rekker ut til flere. Sosiale medier er et tidssluk, men Gud vet hvor mye tro, håp og kjærlighet som kan vokse fram ved at mennesker kan gjøre de gode nyhetene synlig akkurat der, med de ressursene de måtte ha. 

Og selv om Andreassens "kommentator-kule" treffer også utover Den norske kirkes rekkevidde, har han et poeng i at arbeidsgiveren til Bjørke Ådland og undertegnede "nærmest inntar statistikk intravenøst". Da Norge stengte stoppet vi å telle alle som gikk inn i kirka vår. En refleksjon vi har gjort oss er hva om vi fortsetter med det, og heller teller de som går ut og gjør disipler. Til det kreves ledelse, og den hansken er jeg som sokneprest villig til å plukke opp. Derfor er Andreassen sommervist viktig lesning, og et profetisk ord inn i vår tid.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere