Øyvind Woie

75

Hva er da et fellesskap?

Da kirken åpnet den digitale døra rykket Guds rike helt inn i stua til hele det norske folk. Burde vi ikke fortsette med det?

Publisert: 9. jul 2020

(Artikkelen har stått på trykk i Luthers Kirketidende nr.8 2020)

Husker du den gamle vekkelsesangen «Innenfor eller utenfor»? Med en litt sørgmodig melodi utfordret den oss til å gjøre et valg for evigheten. «Innenfor» fantes frelsen og himmelen – «utenfor» lurte synden og den evige fortapelsen. Jeg våget ikke noe annet enn å åpne hjertedøra inn til himmelens sal, til de kristne vennene, fellesskapet og samværet, trygghet og glede. «Utenfor» var aldri noe alternativ, der fantes bare «natt og kval» og «mørkets hærer»– hvem ville omgås den slags? Så satt vi der bak ruglete ruter, den lille hvite flokk uten innsyn, og lyttet etter hvordan det stormet der ute.

Kirkens dører ble lukket

Da koronaviruset rullet opp og inn på norske kirkebakker, lukket kirken dørene og skalket alle luker.  Å samles rundt sakramentene for å lovsynge og prise Gud ble livsfarlig, det kunne føre til død og fordervelse. Å være sammen, var plutselig det farligste vi kunne gjøre. Felleskapet ble alles fiende. Berøring førte til frykt i stedet for trygghet og inkludering, et klapp på skuldra eller ei arm å holde i skapte usikkerhet og kunne overføre smitte. Albuer som kunne ledsage blinde og andre som hadde behov for assistanse gjennom kirkerommet, ble brukt til å hindre spredning av bakterier som en del av de nasjonale smittevernreglene.

Da ble kirkedørene lukket. Av hensyn til de svakeste blant oss, i en nasjonal solidaritetsdugnad, så ingen, og spesielt ikke sårbare risikogrupper, skulle rammes som en følge også av kirkens valg og handlinger.

Vi holder litt på den tanken og observerer at når kirkedørene nå gjenåpnes, så gjelder ikke hensynet lenger til de alle svakeste delene i kirkelegemet. Nei, de første som slippes inn kirkedøra er de som kommer seg opp kirkebakken for egen maskin og ikke har assistansebehov over kirkens terskler og på veien videre opp mot alteret. De første er igjen de første, mens de som var de siste fremdeles må vente og kanskje heller ikke denne gangen kommer inn. Det kommer vi tilbake til.

Altså, da kirken lukket dørene ble alle de varme orda om hvor godt det er «innenfor» og hva som gikk tapt når vi ble tvunget til å oppholde oss «utenfor», trukket frem. Det livsviktige kristne fellesskapet ble «lukket ned» for alle dem som hadde del i det - de som til vanlig var i stand til å komme seg «innenfor» kirkens fire vegger på søndager og ved andre anledninger. 

Mange av dem som allerede befant seg «utenfor», var i utgangspunktet - altså før koronaens tid - usikre på om de «innenfor» ville ha noe med dem å gjøre, eller om det fantes andre grunner til at de ikke tilhørte det gode selskap, knyttet til deres livsførsel, sykdom eller funksjonsevne.

Da kirka gikk i svart, tentes det digitale lyset. 

Med imponerende hastighet ble Herrens veier digitale. Det var et teknologisk kvantesprang. Fra å være lunkne til sosiale medier og digital kommunikasjon skulle enhver kirke med respekt for seg selv, drive riksdekkende formidling av alt fra velregisserte høymesser til stotrende kveldstanker. Noen etablere flerkameraproduksjoner på høyde med NRK, mens andre balanserte med skjelvende hender et mobilkamera. Men alt skulle på lufta og ut i de tusen hjem.

Menighet og ansatte benket seg foran skjermene hjemme, strødde om seg med «likes» og godord om hvor fint det var å kjenne på fellesskapet gjennom skjermen, gav tommel opp, delte stolt med venner og familie alt fra heftige dronebilder av kirketårn og til søte barn i barnegospel. Innbarka sogneprester måtte legge av seg Kanaans språk og moderere de heftigste sidene ved livets to utganger med tanke på mottakeren. Å preke rett inn i et kamera stilte andre krav til form og kulør enn å stå på prekestolen der man kunne se at både Johansen og Hansen var på plass i benkeradene.

Foran skjermene satt også de som aldri hadde våget eller maktet å komme seg «innenfor». De var allerede godt vant med alt som det digitale livet hadde å by på og tok imot muligheten til endelig å bli med «innenfor». De takket med stor glede ja til å kunne logge seg på den digitale, bakerste kirkebenken og observere, se, lytte og delta. Den digitale kirkedøra var bred og vid nok for alle, her fantes ingen hindringer for den som satt i rullestol eller måtte ha assistanse, ingen utfordrende blikk eller fordømmelse. Den digitale kirkedøra var uavhengig av tid og rom, og kunne åpnes uansett om man satt på do eller var klar med søndagsdressen i finstua klokken 11.00. Det stiltes ingen krav til oppmøte eller fysisk tilstedeværelse. Her var det plass for alle. Alle fikk ta del i fellesskapet.

Fellesskap og tilhørighet

Fellesskap betyr å ha noe felles med andre og å kjenne tilhørighet gjennom dette. Før koronaen satte oss i en kirkelig unntakstilstand, vil jeg påstå at kirken gjennom sin praksis rangerte det fysiske fellesskapet: å treffes ansikt til ansikt i kirkerommet som det beste.

I tillegg til fysisk tilstedeværelse og å få være en del av fellesskapet hadde deltakerne også privilegier som tilgang på nattverd, dåp, kirkemusikk, kirkekunst, kirkekaffe m.m. De som var forhindret fra å komme fordi de ikke var i stand til det eller våget, var utestengt fra disse privilegiene. Riktignok kunne enkelte av dem få tilbud om tilrettelagte tilbud, besøk fra kirke og at prest kunne dele nattverd eller utføre hjemmedåp – alt avhengig av kirkens prioriteringer og ressurser. Trolig hører det med til sjeldenhetene at en gudstjeneste ble kuttet ut en søndag fordi menigheten skulle flyttes hjem til en funksjonshemmet person eller et sykehjem for å holde gudstjeneste der og drikke kirkekaffe i fellesskap med disse. I møte med funksjonshemmede og sykes kirkelige behov har dette ofte sortert under diakoni og vært noe som er overlatt til spesielle ansvarspersoner å sørge for.

Men da koronaen kom måtte altså de «innenfor» plasseres «utenfor» kirkerommet, fordi felleskap med andre ble livsfarlig. Da foretok kirken en kollektiv bevegelse, og jeg vil hevde, først og fremst for å betjene de som ikke lenger fikk lov av norske myndigheter å komme «innenfor». Med andre ord handlet ikke dette om misjonering eller markedsføringsarbeid av kirken, det ble bare en bieffekt som kom etterpå. Strømmingen var først og fremst laget for dem som ikke lenger fikk lov å møtes i kirken.

Men det digitale fellesskapet, som plasserte en fysisk skjerm mellom menighets-­medlemmene og presten, rykket plutselig opp som noe som var godt nok og en erstatning for det som hadde gått tapt. Biskop Atle Sommerfeldt åpnet for å bruke nødsprinsippet ved nattverd slik at troende selv kunne forrette sin egen nattverd, og i en del frikirkelige miljøer dukket det opp oppskrifter på brødslag og juicetips for hvordan man kunne holde nattverd sammen med andre digitalt. Det burde være en normal praksis hver eneste søndag for alle de som ikke selv kan komme seg til kirken.

Det kristne fellesskapet står i en klasse for seg selv og har flere særegne og grenseoverskridende trekk som vi ikke finner i andre fellesskap. Gjennom nattverden ser vi hvordan fellesskapet beveger seg ut over tid og rom, og knytter bånd over til de som allerede er døde. Dette vises til og med arkitektonisk ved at nattverd-ringen er en halvsirkel der den ene delen ligger i kirkerommet hos de levende, mens den andre delen av sirkelen forklares å være metafysisk plassert i en annen dimensjon vi ikke kan se. Det kristne fellesskapet er et nådefellesskap der alle tilkjennes like stor verdi på tross av og på tvers av alt vi er og kan.

Det kristne fellesskapet er grunnstoffet i kirkens oppbygging og organisering. Det kristne fellesskapet er Kristus selv. Vi er hans legeme, hans hender, føtter, magesekk, lårben, kneskåler osv. Og når et lem lider eller mangler så lider hele legemet. Det kristne fellesskapet er et ansvarsfellesskap der vi sammenlignes med søsken i samme familie som har ansvar for å bære hverandre når skrittene er for tunge eller umulige å gå. Det kristne fellesskapet har idealer som går langt ut over vår evne, men som forløses gjennom avhengigheten og idealet vi finner i Kristi fullkomne kjærlighet. Det kristne fellesskapet gir rom for alle og har idealer ingen ved egen kraft klarer å oppfylle.

Da de lokale kirkerommene flyttet ut på internett, rykket Guds rike helt inn i stua til det norske folk.  Blinde så, døve hørte og lamme gikk inn i kirka og kunne delta på sine premisser. Kirken kunne registrere umiddelbar deltakelse og engasjement gjennom antall tomler opp, hvor mange visninger hver sending fikk og delingshyppigheten, antall besøk på hjemmesiden, gjennom respons og begeistring via epost, telefon og i snakk med folk.

Cirka 130.000 synshemmede i kristne trossamfunn i Norge

I KABB regner vi at det finnes cirka 130.000 synshemmede medlemmer i de kristne trossamfunnene i Norge. Det betyr at om lag tre prosent av alle menighetsmedlemmene har et synstap som gjør at de har et assistanse ­og tilretteleggingsbehov. De trenger skyss og ledsagertjenester og all informasjon må tilrettelegges på lyd, i storskrift, braille og/eller i et tilgjengelig dataformat.

Dersom det ikke settes inn ressurser som fører til en aktiv handling slik at det kan etableres gode holdninger kombinert med viktig kunnskap, så vil disse menneskene være utestengt fra deltakelse i det kristne fellesskapet. Så enkelt og vanskelig er det. Så i en landsens menighet med 3000 medlemmer finnes det statistisk sett 30 synshemmede medlemmer som har rett til bistand for å utøve sin tro. Dette siste slås fast i den nye trossamfunnsloven. Kirkesamfunn som ikke legger til rette for at funksjonshemmede kan utøve sin tro kan straffes med inndragelse av offentlig støtte på grunn av diskriminering. I tillegg er det mørketall, eldrebølgen vil tilføre flere personer med syns­- og sansetap. Og legger man til andre i menigheten som har assistanse-­ og tilretteleggingsbehov kryper trolig tallet opp mot 10 prosent.

Disse kirkemedlemmene kan ofte ikke komme til kirken og ta del i fellesskapet, derfor var det ekstra fint å oppleve at kirken kom til dem via kanaler de allerede brukte eller som noen kunne hjelpe dem å finne. Og mange svelget unna, i alle fall i starten, at så nær som ingen av de digitale strømmingene oppfylte kravene til universell utforming. Vi i KABB påpekte dette i media og i direkte kontakt med menigheter, men fikk egentlig det svaret vi forventet: det var ikke ressurser til det nå, det fikk vente – det var så mye ekstraarbeid å tekste for døve og hørselshemmede, eller å syns-tolke og gi mer utfyllende informasjon om hvilke salmer som skulle synges, hvem som deltok og bidro i søndagens gudstjeneste, hva alteret var pyntet med, om sola skinte gjennom glassmaleriene, hva power-pointen under prekenen faktisk viste. Gleden over å kunne delta og være en del av fellesskapet var så stor at det overskygget det som manglet og som personer med funksjonsnedsettelse har lovmessig krav på, mens de kirkelige innholdsprodusentene påberopte seg et slags nødsprinsipp og viste ved sine valg at dette egentlig ikke var innhold for noen andre enn de som var «innenfor», men som nå hadde havnet «utenfor», som følge av et virus som gjorde at fysisk fellesskap med hverandre var blitt livsfarlig og måtte lukkes ned av hensyn til de aller svakeste blant oss. De siste forble de siste.

Nå når kirken lukker dørene opp igjen må den ikke trekke ut kontakten med den usynlige menigheten. Dersom det krever for mye ressurser å opprettholde både det fysiske og det digitale fellesskapet burde kirken ut fra sin natur og egenart veie sine valg på hva det kristne fellesskapet egentlig er og innebærer. Hvis kirken ser at de nå har fått kontakt med en del av Kristi legeme som de ikke har hatt kontakt med før, bør gleden over det være så stor at det utløser handlinger som tar vare på dette. Hvorfor kutter man ikke halvparten av alle dårlig besøkte gudstjenester til fordel for digitale som når langt utenfor forsamlingslokalets vegger, og inn til troende mennesker som sitter alene med livene sine? I en kombinasjon kunne det gi vekst i antall deltakere i både de fysiske delene av arbeidet og i form av lokalt engasjement og økonomiske bidrag.

Når kirkedørene nå lukkes opp er det inntil videre plass til femti. Hvem skal bli stående igjen «utenfor» dersom det allerede er 48 påmeldte og det melder seg tre funksjonshemmede som ønsker skyss, ledsager, salmebok i braille, synstolking av gudstjeneste, rullestolrampe som ikke er for bratt helt opp til alterringen? Kirkens nye smitteveileder sier at det er de som kommer for egen maskin (bil eller føtter), som ikke trenger assistanse, og er i stand til å delta på egenhånd som kan delta. Det har helt klart smittefaglige årsaker, men kirkens hjerte og identitet forteller oss helt klart at det er i strid med den grunnleggende forståelsen av hvem som skal ha plass i kirkens fellesskap. Så kjipt er det, at hele Kristi legeme lider når et lem mangler. 

Mennesker med behov for menneskelig assistanse frykter at de er i ferd med bli vår tids spedalske. Vi er i ferd med å utvikle en menneskelig berøringsangst. Kravet om en meters avstand er vanskelig å håndtere for en person som ikke ser. Og umulig å overholde for den som trenger en arm eller ei hånd for å komme seg opp og frem. Synshemmede er ikke selv heller spesielt begeistret over tanken på å måtte plassere sine egne hender i ledsagerens snørrete albuekrok.

Kirka har en unik mulighet for å kompensere og utvide fellesskapets grenser og skape nye relasjoner. For et trossamfunn som bygger på troen om at man kan ha fellesskap med en usynlig Gud og som ikke stiller høyere krav til oppmøte enn at der hvor to eller tre er samlet, så er Gud tilstede, burde det være lett å satse på alle former for fellesskap som knytter mennesker nærmere hverandre og Gud. Og i tillegg innfri de lovpålagte kravene om universell utforming. Det er ikke noe vi gjør for dem, men vi gjør det for oss selv for at kirken skal bli helere og skinne klarere gjennom sine nestekjærlighetshandlinger.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere