Verdidebatt

Stans rivingen av Olavskulten!

Dyrkelsen av Olav Haraldsson som helgen er et synlig tegn på en kristendomsforståelse som fremstår mye rausere enn Gunnes' minoritetssensitive, hyperkritiske, "woke" lutherdom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Teologen Gyrid Gunnes skriver igjen i Vårt Land om Olav den hellige (8. juli). Denne gang spør hun retorisk: Bør ikke vi, i lys av statuerivingene som nå finner sted verden over, også rive ned Nidarosdomen?

Gunnes ynder å provosere, og det er nesten litt betryggende at hun til slutt synes å svare "nei" til sitt eget spørsmål. At hun ikke er glad i Olavskulten, visste vi allerede. Men hennes perspektiver på Olav den hellige og dem som ærer ham, fortjener en kommentar.

En statue handler om representasjon, skriver Gunnes, og hvilken rolle vi tillegger en bestemt historisk person. Det er det vanskelig å være uenig i. Men har Gunnes skjønt hva Olav den hellige betyr for folk? "Et naturlig spørsmål i forlengelsen av rivningen av statuer, er spørsmålet om vi skal rive Nidarosdomen," fortsetter hun. Men det er ikke et naturlig spørsmål i det hele tatt. Spørsmålet kan bare falle en naturlig når en allerede tenker på en viss måte. Hvem er det uansett som snakker om å rive hele bygg?

Når hun skriver at katedralen er "bygget til minne om Olav Haraldsson, en norrøn krigerkonge som døde på Stiklestad," er slagsiden tydelig. Olav var bare en "norrøn krigerkonge" hvis dødsfall ble "mytologisert" og brukt for å styrke kirkens makt.

Gunnes foreslår en "minoritetssensitiv lesning" for å dekonstruere Olavsarven, inspirert av Black Lives Matter-bevegelsen. "Hva skjer hvis vi øver oss på å lese fortellingen fra ulike minoritetsposisjoner, ikke fra en majoritetsposisjon? Hva skjer da med Olavssagaen, hvis det lyttende jeg-et er norrøn-troende?"

Hvordan man skal lese fortellingen fra en norrøntroendes perspektiv, blir ikke klargjort. Fra et historisk og religionsvitenskapelig perspektiv virker det uansett svært vanskelig. For den hermenutiske innfallsvinkelen som Gunnes foreslår, gir bare mening innenfor et smalt paradigme innenfor moderne akademia. Og en "norrøntroende" i førkristen norsk middelalder har langt fra den samme religionsoppfatning som den kristne. Med andre ord: Et middelaldermenneske ville ikke skjønt spørsmålet hun stiller.

Dette fører til et annet, mer aktuelt spørsmål: Gunnes anlegger et minoritetsperspektiv, men på vegne av hvilken minoritet er det hun snakker? Hun innrømmer selv at hun representerer majoritetskirken i Norge, hvor hun er prest og teolog. Hun har fri tilgang i debattspaltene i landets største aviser, og er en mye omtalt debattant/provokatør.

Jeg har på min side aldri hørt noen av hennes perspektiver på Nidarosdomen eller Olavsarven fra noen minoritetsperson i Norge, kristen eller ikke-kristen. Jeg har bare hørt den i offentligheten fra noen få politikere og lutherske teologer. I min egen katolske kontekst, som i overveiende grad består av innvandrere, er Olav den hellige høyt aktet. Katolske innvandrere ville hatt lite til overs for Gunnes' omvendte imperialisme, der man overtar "minoritetenes" synspunkter og foregir å tale på vegne av dem.

Nidarosdomen har vært Olavshelligdom og valfartssted siden Olav kyrres tid. Til denne kirken har et hav av mennesker fra alle verdens hjørner kommet som pilegrimer for å be. Det gjør de til denne dag. For dem handler det slett ikke om å komme inn i en "fin" kirke, som hun lett nedlatende skriver, men om å komme inn i Guds hus, et rom der mennesker har bedt, blitt helbredet og møtt Gud, på helgenkongens forbønn, gjennom snart et årtusen. Dersom det er "minoritetssensitiv" hun vil være, er nok rivingen av et kristent gudshus feil sted å begynne. Når hun til slutt foreslår å fjerne øksene i Den norske kirkes våpenskjold, er det også malplassert. Øksene symboliserer jo ikke Olavs seier over hedningene, men hans martyrdød: at han kjempet for kristendommen, og tapte. Et tap som ble til seier. Det er dette som er kjernen i Olavs Kristus-like død.

Å fremstille Olav som en krigerkonge og en representant for overmakten er derfor historisk misvisende. Olavskultens tekster formidler et menneske som var på vei. Hagiografien Passio Olavi forteller at dåpen i Rouen forvandlet Olav til en "annen mann," liksom da kong Saul mottok Ånden (mutatus in virum alium, jf. 1. Sam. 10,6), som i konteksten må forstås både sakramentalt og moralsk. Omstendighetene rundt Olavs siste leveår tilsier at han slett ikke var noen "majoritet." Han ble sendt i eksil i 1028 og kom tilbake og led en fornedrende død på et lite sted nord i Trøndelag. Det er ikke spesielt glamorøst.

Jeg kunne fortsatt. Men til syvende og sist koker mine små og store argumenter ned til dette: Gud er stor, Gud er god, Guds veier er uransakelige –– og han valgte mennesket Olav Haraldsson til å bli en usannsynlig nasjonalhelgen, et virkningsfullt såkorn i Norges jord. Jeg er kanskje begrenset av mitt katolske utgangspunkt. Likevel: I Den katolske Kirke dyrkes Olav som helgen ikke fordi han var krigsherre, men på tross av det: Fordi han omvendte seg til den kristne tro og døde en kristen død. Han er forbilde og forbeder for de troende, med en særskilt omsorg for sine etterkommere i dette landet. Ja, det inkluderer også mennesker som har innvandret hit.

Dette er ikke Den norske kirkes utgangspunkt. Den avviser helgenkulten på teologisk grunnlag, selv om vi nå ser spor av en større åpenhet blant lutheranere. Gunnes' kronikk er hjelpsom i den grad den utfordrer majoritetskirken til å stille seg selv noen spørsmål frem til 1000-årsjubileet for Stiklestad i 2030: Er Olav bare en tyrann som vi må rive ned? Hva betyr helgenkulten for kirken i dag? Hva er det kirken har å positivt bidra med i en etterkristen kultur, utover å rive ned – eller jatte med?

Først og fremst bør vi kanskje stille spørsmålet: Hva er egentlig en helgen? En helgen må være noe mer enn et politisk oppvakt menneske. De sosiale bevegelsene akkurat nå gir et inntrykk av at det ikke fantes ett eneste rettferdig menneske før MeToo og Black Lives Matter. Den nye moralismen i vårt samfunn identifiserer hvem vi er med hva vi gjør eller mener. Det mennesket som ikke er tilstrekkelig "woke" har dermed ikke krav på respekt. Det mennesket skal knuses — statuene rives ned.

Sier man noe i dette klimaet som bryter med god moral, blir man utstøtt og hetset. Det er et trekk også ved religiøse monokulturer. Men i motsetning til en kristen kultur, er det nå fint lite tilgivelse å få. Det er interessant at gjennomgangstonen i kritikken av Olavskulten alltid har vært at Olav Haraldsson aldri egentlig omvendte seg til kristendommen, men brukte den for sin egen vinning. Det er skremmende at denne kritikken nå kommer i sin mest radikale form fra kristendommens egne representanter. Tilgivelse og fiendekjærlighet er sentrale elementer i det kristne ethos. De er sentrale i fortellingen om Olavskultens begynnelse. Olav gav ifølge Snorre penger for at det skulle sies sjelemesse for sine fiender før slaget. Gunnes formidler en kristendom som er langt mindre tilgivende enn hans. Hun avviser til og med godheten i Olav som en kirkelig konstruksjon.

Men et sant kristent perspektiv må være at alle mennesker, til alle tider, har et umistelig menneskeverd som går på tross av hva de mener. Gunnes gjør rett i å understreke at også "minoritetene," før og nå, har krav på et slikt verd. Men hun taler på vegne av en konstruert minoritet. Hun fremstår blind for sin egen privilegerte majoritetsposisjon, hvorfra hun kan øse fritt av fornemme akademiske teorier.

Igjen: Snakk med en innvandret norsk katolikk fra Midtøsten (som jeg har gjort), og du vil få vite hvem Olav den hellige er: en inspirasjon for forfulgte og landsforviste over hele verden. Å få komme til et land hvor nettopp Olav den hellige er nasjonalhelgen, er noe stort for en syrisk kristen.

Dyrkelsen av Olav Haraldsson som helgen, han som var vikingrøver, vendte om, ble drevet i eksil og drept, og mot alle mulige odds ble landets helgenkonge, er et synlig tegn på en kristendomsforståelse som fremstår mye rausere enn Gunnes' minoritetssensitive, hyperkritiske, "woke" lutherdom.

I stedet for å rive Olavskulten ned i et sommerlig PR-stunt, vil jeg oppfordre til en dypere forståelse av dens røtter. For Gunnes har rett i én ting: Bare med en adekvat forståelse av fortiden kan vi forstå oss selv i nåtiden, og sammen stake ut en felles fremtid. Med Olav den hellige ved vår side.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt