Verdidebatt

DEN EVIGE KRISTNE DISKUSJONEN

Kirken - forstått som alle kristne trossamfunn - har alltid stått i diskusjoner. Dette kan være et uttrykk for at Bibelen - for mange kristne forstått som Guds ord - ikke er entydig, men også for at mennesket er et intellektuelt vesen som søker forståelse og mening. Diskusjonen er viktig for det kristne fellesskapet. Den skal bidra til å komme frem til det man felles kan stå for og jobbe ut fra, men fører den alltid til det? Hvor fruktbar er den egentlig i forhold til Kirkens oppdrag?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Diskusjoner er sunt, så lenge man klarer bevare respekten og lytter med intensjonen om å forstå hverandre. Her ramler nok en hver av oss i grøfta. Da er det viktig å komme seg opp og ikke bli liggende. Blir man en debattant fra grøftekanten, mister man raskt oversikt og helhet. Da er det kort vei til mangel på respekt og vanskelig å lytte med intensjonen om å forstå. Hva blir da til slutt poenget?

Tjener alle diskusjonene Kirkens målsetting og oppdrag? Virker de engasjerende, motiverende og samlende? Bærer de preg av fred, forsoning og kjærlighet? Leder de trossamfunnet ett skritt nærmere målet? Er Kirkens mål og oppdrag utgangspunktet for diskusjonene? Er man kjent med målet og oppdraget? Hjelper diskusjonene trossamfunnene med å holde fokuset på det sentrale? Er det sentrale i Kirkens budskap kjernen i diskusjonene? Sikkert både og.

Kirken bruker mye energi og ressurser på diskusjoner som ikke handler mye om evangeliet, å hjelpe mennesker nærmere Jesus, eller å bidra til at mennesker i åndelig og sosial nød finner et bedre sted i livet. Det brukes store ressurser som burde blitt brukt på det Kirken er kalt til. Samtidig fortviles trossamfunnene over  manglende oppslutning, at antall troende i Norge går ned, at frafallet vokser og rekrutteringen synker skremmende raskt.

Nødropet slår imot Kirken i det dørene åpnes etter endt møte i styret, rådet, utvalget, landsmøtet, generalforsamlingen, men da er det tid for å gå hjem. Man er sliten. Ressursene er brukt opp for denne gang, og det er ikke lenge til neste ressurskrevende møte. Da skal man diskutere et nytt tema, som heller ikke vil bære særlig mye frukt for de som trenger frukten. «Sånn går no dagan.»

I Romerbrevets kapittel 14 og 15, og Timoteus sitt andre brev kapittel 2 i Det Nye Testamentet settes det ord på respekt for mangfold og ulike oppfatninger i religiøse spørsmål, at man har ulike trosoverbevisninger, og at ikke alle diskusjoner er til det beste for fellesskapet. At noe er hellig for en, men ikke for en annen. Her oppfordres leseren til å strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet. Leseren oppfordres til å være sentrert om Jesus.

Det er en del hundre tusener i Norge som bekjenner seg som kristne og som har et aktivt forhold til et kristent fellesskap. Som definerer seg som en del av Kirken - den universelle. Tenk om disse hundre tusener klarte å samle seg om det sentrale! Tenk om disse tusener hadde gått noen skritt i hverdagstroen mot mennesker og til situasjoner som trengte det!

Jesus, som Kirken mener den bygger sitt virke på, bad sine følgere om å dele med naboen. Han inviterte dem til å følge ham, og at han kunne lære dem å bli «menneskefiskere». Han la igjen en sterk oppfordring om å la kjærligheten til sin neste og seg selv råde, om å tilgi og være der for den andre.

Han la ikke skjul på at dette er krevende. Det krever både tid og alle mulige andre ressurser, som ofte dessverre brukes til noe helt annet av Kirkens folk.

De evige diskusjonene er ofte en avsporing. De stjeler fokus og gjør Kirken mindre attraktiv og lite effektiv. Det trenger ikke være slik, men da må kristenfolket samle seg som søsken om det sentrale og gjøre noen nye valg.

Motiverende innlegg? Kanskje ikke, men godt ment er det. Så er ikke alltid virkeligheten like oppmuntrende.

Magne Berg

Leder for Frelsesarmeen Elverum

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt