Verdidebatt

Med ultimatum skal «enighet» fremtvinges

«Veien videre» ser ikke ut til å ville ha et demokratisk kirkesamfunn bestående av frie menigheter

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det norske baptistsamfunn (Dnb) diskuterer hvorvidt homofile kan inneha ledende verv eller stillinger i kirkesamfunnet, men kampen går ikke langs sporet antydet av Magnar Mæland, Roald Zeiffert og resten av nettverket «Veien videre» i Vårt Land 04.07.20: Ingen forventer, eller krever at baptistsamfunnet som sådan skal gå i «liberal retning». Man kan nærmest si tvert om: det handler om hvorvidt Dnb fortsatt skal hegne om enkeltmenighetens selvstendighet, i troskap mot vår over hundre år gamle kirkeordning og vårt verdigrunnlag, eller om vi skal la akkurat samlivsetikken få en kirkesplittende rolle. I 2006 ble Oslo 3. baptistmenighet ekskludert fra Dnb i en tilsvarende sak. Den gang valgte Mæland, som generalsekretær, å sette sin stilling inn på at eksklusjon måtte bli resultatet. Et ultimatum flere opplevde som et utidig press som skapte uro for kirkesamfunnets fremtid, uansett utfall i saken. Mæland fikk gjennomslag. Historien fra de 14 årene som har gått viser hvordan Mæland og andre som nå etterlyser en klarere linje, har valgt å ikke ta i disse spørsmålene – før det brenner som nå, til tross for at de har vært i posisjon til å gjøre det.

Prinsipper kontra praksis

Høsten 2017 vedtok Bærum baptistmenighet (Bb) at alle medlemmer er valgbare til alle verv, og sendte en henvendelse til Hovedstyret (HS) i Dnb om å reise sak på påfølgende Landsmøte (Lm 2018) for å klargjøre spørsmålet om menighetenes selvstendighet til å velge sine egne ledere uten overprøving av Lm. I februar 2018 avviste HS å fremme en slik sak under henvisning til at denne selvstendigheten er et grunnleggende baptistisk prinsipp som ikke trenger å landsmøtebehandles. Menighetens prinsipielle vedtak avstedkom ingen reaksjoner, verken fra HS eller andre i Dnb. HS responderte først da Bb i 2018 tok sine prinsipper på alvor og valgte en kvinne i samkjønnet ekteskap inn i menighetsrådet. Man kan gjerne ha prinsipper, bare ikke ta konsekvensen av dem, synes å være signalet. Mæland satt som HS-leder gjennom hele denne prosessen.

Undergraving av kirkesamfunnets prosess

I 2019 tok HS initiativ til en dialogprosess om enkeltmenigheters selvstendighet sett opp mot forpliktelsen overfor kirkesamfunnet, med det mål å holde kirkesamfunnet sammen tross meningsforskjeller i enkelte spørsmål. Landsmøtet 2019 vedtok en prosess som skal gå til 2022. Både Mæland, Zeiffert og flere andre i det som senere ble «Veien videre», satt i sentrale posisjoner i form av tillitsverv eller som ansatte i Dnb da dette begynte. De deltok i vurderinger som ledet frem til prosessen, i Landsmøtet 2019 og i de regionale samlingene om saken.

Det siste året har «Veien videre» lansert flere alternative prosesser til det løpet Dnb vedtok i formelle fora, til tross for at flere av dem har hatt tillitsverv eller ansettelsesforhold i Dnb. I februar 2019 henvendte en gruppe på fire pastorer/ledere seg til alle menigheter med oppfordring om å støtte en prosess som skulle vedtas allerede i Landsmøte samme sommer. Den ville åpenbart ta tid, men ha til hensikt å tvinge Bb til å forlate sitt standpunkt, eller kirkesamfunnet, uten å måtte gå veien om en eksklusjonsprosess. Det kan vanskelig sees som annet enn jakt på en mulighet til å toe sine hender. Forslaget ble blant annet lagt frem på en av de regionale samlingene HS sto bak, med HS-leder Mæland tilstede.

I februar 2020 kom et nytt brev fra gruppen, under overskriften «Veien videre». Her gis uttrykk for stor bekymring og det foreslås nok en alternativ prosess og at Landsmøte snarest mulig vedtar en ny teologisk plattform. Også dette bryter med Dnbs vedtatte prosess i denne saken. Brevet skapte uro i den grad at HS valgte å forholde seg til «Veien videre» som en part i saken. Slik klarte nettverket å tilrane seg en plass rundt bordet. At de foreløpig ikke har fått sin vilje gjennom betyr altså ikke at de ikke er tatt på alvor.

I juni i år kom nok et brev fra «Veien videre» til HS hvor de uttrykker eksplisitt at det er blitt uutholdelig i Dnb og at de nå starter arbeidet med å etablere et nytt baptistisk kirkesamfunn. Til Vårt Land 04.07.20 sier de likevel at «flere av oss er innstilt på positivt å bidra videre» - om Landsmøtet høsten 2020 tar «tydelige retningsvalg og velge(r) et styre som man kan ha tillit til». Midt i en dialogprosess stiller de et ultimatum og understreker at «(…) Veien videre ikke er innstilt på å «innordne» seg og legge ned kampen.». Samme trusler som for 14 år siden, fortsatt med et språk som gir inntrykk av at bare de vet hva som er bibelsk, evangelisk og «grunnleggende baptistisk teologi».  Nå «toppet» ved et påbegynt arbeid med å etablere et alternativt baptistisk kirkesamfunn.

Å stille seg på sidelinjen

Med dette stiller «Veien videre» seg på sidelinjen i Dnb. Hvis denne formuleringen virker kjent er det fordi Mæland selv sa det slik i 2006 i et forsøk på å gi inntrykk av at saklig uenighet i et kirkesamfunn innebærer at den uenige selv stiller seg utenfor fellesskapet. Men i en demokratisk organisasjon stiller man seg ikke på sidelinjen ved saklig uenighet. Det er nettopp slikt de demokratiske strukturene gir grunnlag for å jobbe konstruktivt med. I en demokratisk organisasjon stiller man seg på sidelinjen ved å undergrave vedtatte prosesser og ordninger og ved å opptre illojalt overfor fellesskapet man er valgt til å tjene.

«Veien videre» ser imidlertid ikke ut til å ville ha et demokratisk kirkesamfunn bestående av frie menigheter der «Den hellige ånd og vi» sammen finner Guds mening for liv og virke. De ser ut til å ønske seg et Dnb der øverste ledelse dikterer tro og lære, et eneveldig HS legger avgjør eventuell eksklusjon og de som stiller spørsmål ved «grunnleggende baptistisk teologi» enten må innordne seg eller gå. Et slikt kirkesamfunn er heldigvis ikke Det norske baptistsamfunn.

Deres utålmodighet sparker beina under en sårt tiltrengt prosess i Dnb. De bidrar ikke til den ro de i brevet 16.06.20 hevder å ville legge til rette for. De kan ikke vente lenger, det er for slitsomt å tilhøre et kirkesamfunn der ikke alle er enige i det såkalte homofilispørsmålet. Vel, det er også andre som knapt kan vente lenger. Mennesker i vårt fellesskap kan ikke lenger vente på anerkjennelse som et helt, troende menneske uavhengig seksuell orientering, på at utenforskapet oppheves eller på anerkjennelse av den nød og det kall vi kjenner på til å åpne kirkens dører for alle – på alvor – og la Gud stå for sorteringen.

To heal and disturb

I følge Martin Luther King jr. er kirkens oppgave «To heal and disturb» og «Det er alltid den rette tid for å gjøre det rette». Det er alltid rett «to heal»; vise omsorg, stelle sår, lytte til sorgen, inkludere, anerkjenne at den enkelte er sjef i eget liv og til å bidra til den enkeltes frelse ved å få, som Tomas Sjødin uttrykker det, «(…) sin egen livsmelodi forløst og spilt». Noen ganger vil dette forstyrre «grunnfjellet» i menigheten eller kirkesamfunnet. Det blir ikke feil av den grunn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt