Verdidebatt

Våger Netanyahu å innlemme Judea og Samaria i «Eretz Israel»?

«Jøder advarer mot annektering», skriver generalsekretær i Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy under «Synspunkt» i "Dagen" 25.6.2020. «Om Israel trosser verdenssamfunnet og annekterer deler av Vestbredden, vil den demokratiske jødiske staten miste sin troverdighet, noe som i neste omgang trolig vil bidra til økt antisemittisme», skriver hun i ingressen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Generalsekretæren får støtte for sitt syn av et samlet korps av tidligere generalsekretærer i FN og av de fleste  politiske statsministrer og presidenter i den vestlige verden, med ett unntak: president Donald Trump  i USA. Hun er med andre ord i godt selskap.

Økt antisemittisme kan verden forvente enten Israel «annekterer» den såkalte «Vestbredden» eller ikke, men landet vil ikke miste sin troverdighet i kjølvannet av en slik rettferdig administrativ forandring hos et stort mindretall i verden som er oppdatert på de historiske kjensgjerninger

Judea og Samaria blir nemlig ikke «annektert». Det vet alle som kjenner den historiske virkelighet i Midtøsten. Området blir  eventuelt frigjort. Det burde generalsekretæren vite som har tatt historie hovedfag. Jødene fikk pant på Kanaans land for nesten 4000 år siden av allmaktens Herre. Det vet alle som har studert litt teologi, og det lærte også vi som tok historie hovedfag noen ti-år tidligere enn generalsekretæren.

Teologiske professorer og deres kolleger på universitetene i Vesten befant seg lenge i et paradigme, som det var vanskelig å bryte ut fra. Men på 18- og 19-hundretallet i Europa og USA begynte lekfolk å studerte Skriftene for å se om det som står i Bibelen, sier det samme som det som teologene lærte dem fra landenes prekestoler. Gjennom tidene har noen utbrytere sett at det ikke var samsvar mellom det de hørte fra talerstolene og det de leste i sine Bibler. De tok konsekvensene av det og brøt med det rådende paradigme. Det gjorde 3 berømte statsmenn på 1900-tallet, med et overraskende resultat: Israels gjenfødelse på fedrenes grunn i Midtøsten i 1948.

Den personlige bakgrunnen til den britiske statsminister i 1917, David George, og hans utenriksminister Arthur Balfour, forklarer deres eklatante  brudd med det rådende paradigmet. I tillegg til å tenke «Britain first» hadde de fra sin barndoms- og ungdomstid, fått overlevert en  bibelsk forståelse av «den sionistiske sak» og den jødiske drøm om et hjemland på fedrenes grunn i «Palestina». Det var også velkjente «toner» i mange  lavkirkelige menigheter i Norge i samme tidsrom.

På tross av både intern og ekstern motstand ble de to statsmenns bibelske forståelse på dette felt avgjørende for Storbritannias politiske støtte til opprettelse av en jødisk stat da San Remo-avtalen, jødenes Magna Carta, ble tatt inn i Folkeforbundets Charter i 1922, og også inn i FNs Charter i 1945. Koloniminister Winston Churchill fikk seg, utrolig nok, til å ignorere San Remo-avtalen da han i 1921 gikk inn for å opprette emiratet Transjordan på det området som i 1920 i San Remo var avtalt av stormaktene til å bli befolket av diaspora-jøder fra hele verden. Ca. 75% av det britiske mandatområdet ble gitt som emirat til en arabisk prins, emir Abdullah den I. fra Mekka i Saudi-Arabia, bestefaren til den nåværende konge i Jordan, Abdulla den II.

I 1946 ble området, uten internasjonale protester «omdøpt» til kongedømmet Jordan, og som sådant fremstår det i dag. Denne manipuleringen med land og folk er det største svik som noe land i moderne tid har begått mot staten Israel. Urettferdigheten er så grov at noen israelere i disse tider, med nedriving av statuer, er glad statuen av Churchill på Parliament Square i London har blitt pakket så godt inn at ingen jøder kan greie å rive den overende. Statsminister Winston Churchill var tross alt «seierens organisator» mot Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig, Æres den som æres bør!

I 1920- 30- og 40- årene gjorde britiske myndigheter hva de kunne for å hindre jødisk immigrasjon til "sitt lovede land". De var redde for å miste arabernes goodwill og deres olje. Den bibelske forståelse av eiendomsforholdet til «Det hellige land» har senere vært nesten fraværende i «paradigmet» til europeiske statsledere og deres teologiske rådgivere. Det er en tragedie. Forståelsen var, og er kanskje ikke, like fraværende på den andre siden av Atlanteren. Det bringer meg til den tredje statsmannen som brøt med det politisk korrekte flertallsparadigmet.

Våren 1948 foretok den  amerikanske president, Harry Truman, et veivalg av historiske dimensjoner da han på egen hånd besluttet å anerkjenne den jødiske stat i «Palestina», på tross av «tremendous opposition», bl.a. fra hans egen utenriksminister, George Marshall, som truet med å gå av på grunn av «Truman's decision». Utenriksministeren advarte presidenten om at en anerkjennelse av staten Israel kunne komme til å bety tap av olje fra den arabiske verden. Det kunne få dramatiske følger for amerikansk økonomi og utenrikspolitikk i Den kalde krigs tid. Utenriksministeren mente jødenes sak burde ofres for en bedre sak: «America first». Advarslene viste seg ikke å slå til. President Trump har tatt lærdom av  historien.

President Truman vaklet ikke! Hans barnelærdom, som han hadde tilegnet seg i Mellomkrigs-tiden fra foreldre og ledere i baptistmenigheten og fra jødiske ungdomsvenner i Missouri, påvirket hans veivalg som president. Det fikk ham til ikke bare å anerkjenne den jødiske stat, men i en kritisk fase under avstemmingen i FN i 1947 ga han dessuten USAs utenriksadministrasjon ordre om å kontakte andre lands FN-ambassadører for å få dem til å gå inn for delingsplanen av det lille som var igjen av Det britiske mandatområdet.

Det var første steg på veien frem til den endelige FN-avstemmingen i mai 1948, da Israel ble gjenopprettet på en del av det lovede land. USA var det første land som anerkjente Israels gjenopprettelse, 11 minutter etter Ben Gurions frihetserklæring i Tel Aviv den 14. mai 1948.

Da Israels første president, Isaac Herzog besøkte Det hvite hus i 1951 for å takke Truman, sa han: "Mr. president, God put you in your mother's womb so you could be the instrument to bring about the rebirth of Israel after 2000 years.

"I disse dager står Israel i en politisk situasjon, der spørsmålet om den siste delen av «Det lovede land» er i fokus; Judea og Samaria. «Annektering» av de bibelske landområdene kan bli Netanyahus siste mulighet til å fullførte oppdraget, som har vært hans kall, «his destiny», siden han gikk inn i israelsk politikk i 1990-årene: å gjenopprette Israel i sin helhet.

Det som skjer i Midtøsten i disse dager frem til presidentvalget i USA 3. november 2020 vil avgjøre hans politiske ettermæle. Hvis Donald Trump taper i presidentvalget, slik det nå ser ut, har statsminister Netanyahu neppe annet valg enn å kaste all forsiktighet over bord og gjøre det som generalsekretæren i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Ågøy, sammen med den sekulære verdens politiske toppledere, så sterkt advarer mot. Hun er i dårlig selskap.

Spørsmålet nå er om Netanyahu våger å holde det han lovte i den siste israelske valgkampen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt