Verdens romsligste kirke. Gir den plass til oss alle?

Verdidebatten mellom to fremtredende redaktører er verd å følge med i. Den tar utgangspunkt i en undersøkelse der det fremkommer at hele 42 prosent av kirkens medlemmer selv oppgir at de er ikke-troende. Medlemmene i kirken ble i undersøkelsen delt inn i tre kategorier: Personlig kristne, kristne og ikke-troende.

Redaktør-debatten reiser flere interessante spørsmål. Blant annet: Hvor inkluderende bør den norske kirke egentlig være, for ikke å miste sin åndelige og materielle tros-grunnlag, og sin identitet som kristen kirke?

En måte å belyse spørsmålet på er å se litt nærmere på hva det gjemmer seg bak de tre kategoriene.
Hva betyr det for eksempel å være «personlig kristen» For dem som opplever seg som å være det, er nok selve opplevelsen av at troen og kirkens tolkning av troen viktig å navigere etter. For ikke å si, la være styrende for eget liv og lære, Å være personlig kristen, er med andre ord noe mer enn «bare» å være kristen, selv om "noe mer" er vanskelig å vite hva inneholder.

Det er imidlertid mange grunner til å vise respekt og forståelse for en som i ord og handling tør vedstå seg sin kristne tro, så klart og tydelig. For det finnes mange blant kirkens kvinner og menn som ikke helt tør å bruke skriftens språk og uttrykksformer. Kanskje av redsel for å virke fremmedgjørende overfor det moderne mennesket. Et menneske som "bare" vil kunne være en passiv kristen, og som kan føle skriftens språk som påtrengende og kunstig. Det har sin pris selvfølgelig, å skulle forkynne på en moderne og tro-verdig måte, et kristent budskap og en lære som milliarder av mennesker faktisk ikke tror er det rette. Ut fra en slik erkjennelse, er det nok mer tro-verdig, å forkynne kirkens og lærens universelle og humanistiske innhold: Om rettferdighet, toleranse, raushet og nestekjærlighet.

For mange vanlige medlemmer av den norske kirke anses det som mer enn nok å stå som passiv medlem., Ut over et passivt medlemskap lar man seg kanskje også, fra tid til annen, inkludere i kirkens kulturelle og åndelige felleskap, ved visse  anledninger. Likevel, det ville nok ha virket urimelig, hvis denne kategori av kristne skal bedømmes annerledes en den personlige kristne, det være seg i demokratisk, økonomisk, politisk eller i åndelig sammenheng,

Når det gjelder kategorien ikke-troende derimot begynner nok tvilen og troen å komme i kryss-press hos mange. Hva tror egentlig en som ikke tror - på? Mange av oss går vel gjennom livet i stadig tro og tvil, og kan vel også skifte fra en trosretning til en annen, eller fra den ene kristne retning til den andre opp gjennom årene.

I den undersøkelsen som det her referees til, er det nok mer krevende å tolke troen og tvilen  til en kristen velger, enn å finne ut om velgeren som enten har stemt Arbeiderpartiet eller Kristelig Folkeparti, virkelig er fast i troen på om det partiet han har valgt, er det rette.

Uansett hvor vanskelig og forvirrende en slik debatt om tro og tvil kan bli, så har sjefredaktøren i Vårt Land og redaktøren i Dagbladet lagt opp til en god og nødvendig debatt. Både om hvor ekte og inkluderende troen må være for å kunne kalle seg kristen, og hvor åpen den norske kirke må være for de ikke-troende. Skal en personlig kristen og en ikke-troende kunne stemme, og delta på like vilkår i det norske kirkelige felleskap?

Ordet «folkekirke» er et godt og inkluderende ord. Men, spørsmålet er om kirkens kvinner og menn skal inkludere som medlemmer, mennesker med enhver tro, eller stenge noen ute, i troens navn. Uttrykket "å stenge noen ute" har jo i seg selv noe ukristent over seg...