Verdidebatt

Urkirken og teologisk mangfold

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Christian Alsted, biskop, Metodistkirken i Norden og Baltikum
Ingull Grefslie og Knut Refsdal, tilsynsprester, Metodistkirken i Norge

Torkild Masvie hadde 25.06.20 et innlegg på Verdidebatt («Urkirken var ikke en idyllisk tid») som et svar på vårt innlegg på Verdidebatt 24.06.20 («Uenighet og teologisk mangfold»).

La oss først takke Masvie for responsen.

Masvie mener at vi feilaktig tegner «et idyllisk bilde av den første kristne tid». La oss derfor understreke: Vi er fullstendig klar over at Urkirken ikke var en idyllisk tid. Det er jo nettopp det som understrekes i de tekstene vi henviser til: Urkirken hadde mange store utfordringer den måtte ta stilling til og den rommet ulike oppfatninger som skapte krevende diskusjoner.

Så er Masvie opptatt av at de skriftstedene vi trekker fram «sier noe helt annet enn det metodistlederne bruker dem til». Vårt poeng er dette: Ved uenighet i Urkirken var det et mønster at man samlet seg til samtaler og sammen fant løsninger. Som et resultat av disse samtalene kunne man bruke utsagn som «Den hellige ånd og vi har besluttet…» (Apg 15:28). Det er et ideal å streve etter.

I henvisningen til konflikten mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus (Apg 15:36-41), oppgir Masvie at dette ikke dreier seg om læreuenighet. Det har heller ikke vi påstått, men Masvies betegnelse av konflikten som personalpolitikk og vurdering av en medarbeiders egnethet, er for overfladisk. Her er det snakk om en alvorlig konflikt - en «bitter strid» - og den er vesentlig fordi den dreier seg om kirkens misjon, Paulus’ altoverskyggende kall, som ikke kunne kompromitteres. Poenget, uavhengig av hva slags type uenighet det dreier seg om, er den felles viljen til å finne løsninger i respekt for misjonen.

Urkirkens teologi ble formet i en misjonssituasjon, og her ledet Ånden kirken gjennom flere reformasjoner. Den første var Peters erfaring i Kornelius’ hus (Apg 10) og den etterfølgende redegjørelsen i Jerusalem som ledet til forståelsen av at evangeliet også omfattet hedningene.

Den andre var konflikten om hvorvidt hedningenes vei til frelse var via jødedommen og således medførte omskjærelse, noe som var temaet for Apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15). Selv om møtet kom til en konklusjon, er det tydelig at spørsmålet ikke var løst. Dekretet gjaldt hedninger som omvendte seg til kristendommen gjennom den misjonen som utgikk fra Antiokia, men ikke i den jødekristne menigheten med utgangspunkt i Jerusalem. Det er tydelig at den læremæssige uenigheten var uavklart, noe som leder til en konfrontasjon mellom Paulus og Peter, da Peter senere besøker Antiokia (Gal 2:11-21). Selv Barnabas lar seg rive med av Peters atferd, noe som muligens kan være en medvirkende faktor i den konflikten som senere oppstår mellom Barnabas og Paulus. Den fortsatte spenningen i kirken viser seg igjen da Paulus avslutter sin tredje misjonsreise i Jerusalem. Her må han for å tilfredsstille de jødekristnes krav om fullstendig overholdelse av loven bevise at han ikke undervurderer lovens betydning for jødekristne ved å betale for at fire fattige kan fullbyrde sitt avlagte nasireerløfte, noe som ble ansett for en særlig from handling.

Det er nok grunn til å spørre i hvilken grad Urkirken var en enhetlig organisasjon med en tydelig felles ledelse som definerte spillereglene og rammene, som Masvie synes å forutsette. Mange vil hevde at en slik organisering kom på et langt senere tidspunkt.

Masvie sier korrekt at Jerusalemmøtene aldri fastslo «at to motstridende teologiske synspunkt skulle leve side om side.» Ikke desto mindre eksisterte i det minste forskjellig praksis side om side. Derfor har Masvie etter vår mening ikke rett når han hevder: «Vi hører om synspunkter som kirkeledelsen ikke vil ha noe av i sin kirke som for eksempel om hedningekristne skulle omskjæres. Denne vranglære ble så tydelig satt på plass at den ikke finnes i noen vanlige kirkesamfunn lenger». Tvert imot fortsatte spenningene om dette spørsmålet, uten at det på noe tidspunkt ledet til at lederne satte spørsmål ved hverandres forhold til Kristus.

Det er mulig at vi leser Apostlenes Gjerninger annerledes enn Masvie. Hvorvidt det er problematisk står for hans regning. Vi fastholder at grunnreglene for ”Takt og tone for samarbeid i Norges Kristne Råd” har solid skriftmessig grunnlag og vi føler oss fortsatt forpliktet på dem.

Og til slutt: Om Urkirken var en slik enhetlig organisasjon som Masvie forutsetter, svekker jo det hans argumentasjon: Det vi forholder oss til i denne diskusjonen er ulike organisatoriske enheter - kirker og organisasjoner - og hvordan disse skal forholde seg til hverandre som nettopp ulike enheter. Da trenger vi noen «grunnregler» i bunn. Vi mener fremdeles at kirken i dagens teologiske diskusjoner og uenigheter har noe å lære av Urkirkens måte å håndtere teologiske uenigheter på.

Med dette takker vi for diskusjonen for denne gangen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt