Karl Øyvind Jordell

176

Som Beijing, så Birkedal – det må strammes inn

I et tilsvar til meg, strukturert i tre punkter, sier Birkedal at han er i en fase hvor han tenker høyt. Høyt-tenkning er bra – den lettere å påvirke. Jeg er redd Birkedal vil styre for mye ovenfra, slik man gjør i Beijing. Han bør ikke legge opp til å ta livet av partiene i kirken, ved å forby dem, eller kvele dem med et krav om at de også må operere lokalt.

Publisert: 1. jul 2020

Det er et underlig sammentreff at Birkedal må ha skrevet sine innlegg om kirkedemokratiet mens partikongressen i Beijing vedtok innstramninger i Hong Kong. Vi vet at viruset virker i det skjulte. I Beijing gir man jevnlig uttrykk for at vestlig demokrati ikke passer i Kina, ut fra dette landets forutsetninger. Birkedal vil «… finne en demokrati-løsning som best mulig samsvarer med kirkens egenart». Begge lander på løsninger med ett Parti.

Birkedals virusvariant er imidlertid en mildere mutasjon, som på dette stadiet viser seg i et behov for å tenke høyt, til forskjell fra Beijing, hvor sentralkomiteen presenterer en ferdig løsning for kongressen.

Hva angår hans første og andre punkt i tilsvaret til meg, om listevalg og antall lister, tror jeg et viktig aspekt ved motsetningen mellom Birkedal og meg har med tidsperspektivet å gjøre. Han har en forestilling om at man enkelt kan reversere den situasjon med to partier som foreligger, slik Beijing raskt vil reversere ansatsene til demokrati i Hong Kong, mens jeg ikke tror det er mulig «i nærmeste fremtid».

Dessuten er mitt standpunkt preget av at jeg mener kirken ikke kan ha en valgordning med fare for perverse effekter, nemlig at velgere, som følge av en lite gjennomskinnelig valgordning, og som følge av kumuleringsaksjoner, kan komme til å sikre valg av kandidater som står det for stikk motsatte av standpunkter de selv ønsker å fremme. Derfor kan vi ikke fortsette både med partilister og personvalg.

Birkedal må, i sin videre høyt-tenkning, klargjøre om han ønsker å følge Beijing og bare akseptere ett parti. Det trengs egentlig ikke et forbud, det er nok å stryke bestemmelser om valg med flere lister.

Og han må klargjøre om han finner det akseptabelt at kirken skal ha en valgordning som kan gi perverse effekter.

Det er ikke helt presis gjengivelse av mitt standpunkt når Birkedal hevder at jeg ‘ønsker flere lister’, i tillegg til Åpen folkekirke og Bønnelista. Mitt utgangspunkt er, som jeg skrev i forrige innlegg, at «det er ikke realistisk å starte … med en forutsetning om at disse to strukturene [partiene] lar seg rive ned i nærmeste fremtid». Her er siste ledd viktig – det er mulig partiene kan bli borte om noen år, og at vi da får den ordning som Birkedal ønsker. Men så lenge partiene eksisterer, må valgordningen tilpasses dette, ut fra respekt for velgerne. Kirken kan ikke fortsette med en ordning der velgerne kan bli lurt.

Når Birkedal skriver at prinsippet med alternative lister «forutsetter … at det er slike permanente interessemotsetninger eller ulike visjoner for kirken, som lett kan kommuniseres til velgerne», er permanensen noe som vil vise seg i det videre løp, ikke noe som man nå kan vedta seg bort fra.

På lokalplan har det stort sett vært slik, og er fortsatt slik, at det ikke finnes ‘permanente interessemotsetninger’ som har medført partidannelser – jeg husker at en lokal strid på Agder om hvilken farge kirken skulle ha, medførte lokale lister, en hvit og en rød (den siste uten hammer og sigd). På tilsvarende måte som Birkedal i sin tenkning vel vil komme til at han ikke kan forby partier på bispedømmerådsplan og nasjonalt plan, vil han nok se at han ikke kan påby partiene å etablere lokale lister.

Det er ikke tale om «… å ha et system som setter fokus på det vi er uenige om og skaper skiller», slik Birkedal skriver. Det er tale om å ha et system som muliggjør at reelle uenigheter kan komme til uttrykk ved valg. Hvis det ikke finnes reelle uenigheter, vil det ikke bli etablert partier – det er det som er tilfellet på lokalt plan. På bispedømmeplan og nasjonalt plan vil partiene dø hvis uenighetene blir borte. Men Birkedal kan ikke legge opp til å ta livet av dem, ved å forby dem, eller kvele dem med et krav om at de også opererer lokalt.

Birkedal synes å oppfatte det som et problem at de eksisterende partier ikke er masse-bevegelser, med en ‘folkelig basis’. Her er det uklart for meg hvilket forhold det er mellom de politiske partiers medlemstall, og deres velgermasse. Men jeg vil tippe at partier uten særlig mange medlemmer stiller svakere i de lange løp, enn de som har mange. Dette er imidlertid ikke et argument mot partier, slik Birkedal synes å mene.

Birkedal går ikke inn på ett av mine punkter, om ‘representasjon fra bispedømmene ut fra størrelse’.  Argumentet er at han selv kommer fra det største bispedømmet. Men her tror jeg han lar seg forlede av at han bruker bispedømmene som det sentrale referansepunkt. Det er velgerne som må være referansepunkt. Da blir det mindre ‘krevende’ å gå inn i saken – jeg har vanskelig for å tro at noen vil finne det urimelig at Birkedal fra Borg mener at velgerne der skal ha omtrent samme innflytelse som alle andre velgere. Det norske demokrati-idealet betoner lik innflytelse for alle velgere, ved proporsjonal representasjon; dette er blitt ytterligere fremhevet i den siste utredningen om valgordning til Stortinget. Det er ikke noe ved ‘kirkens egenart’ som skulle tilsi store skjevheter.

Derimot går Birkedal, i sitt tredje hovedpunkt, inn på et annet av mine anliggender, om ‘ansattes representasjon i kirkelige valgte organer’. Her tror jeg Birkedal og jeg er på linje, hvis han med formuleringen ‘det ville være interessant å vite hva de grupperinger … som nå har stilt til valg mener om dette’ også inkluderer de to grupper ansatte. Dette ligger i så fall nær mitt anliggende, at disse gruppene bør klargjøre sine argumenter for at de skal ha separat representasjon. Birkedal antyder andre løsninger. Dette er et punkt hvor hensynet til ‘kirkens egenart’ kan gis vekt.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere