Verdidebatt

Cry for hope – eller gi oss håp

Et opprop av Kairos Palestina og Kairos for Global Justice Coalition lansert 1. juli (cryforhope.org) utfordrer kirkene og den enkelte kristne til å arbeide for en rettferdig fred, bekjempe anti-semittisme og legge press på israelske myndigheter

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den 1. juli – dagen for den varslede israelske anneksjonen av Jordandalen og de større bosettingene (se min kronikk i Dagen 11. mai) – lanserer Kairos Palestina og Kairos for Global Justice Coalition et opprop som på engelsk bærer tittelen Cry for hope. En god oversettelse er ikke enkel, men danskene og vi i Norge har valgt tilleggstittelen Gi oss håp.

Budskapet i Cry for hope er en oppfordring til kristne medsøstre og -brødre i alle land om å engasjere seg i bønn, bibelstudier og engasjement for en rettferdig fred. Uttrykket «misbruk av Bibelen» blir brukt. Det er her vi etter min mening finner kjernen i forklaringen på hvorfor Israel/Palestina-saken skaper store motsetninger, og hvorfor det er slik at noen av oss synes det er viktig å bruke tid og spalteplass på å advare mot det vi mener er helt feil vektlegging.

Man kan ikke bruke Bibelen for å støtte opp om kollektive fordømmelser. Det at Gud har kjærlighet til alle folk betyr naturligvis ikke at man ikke kan støtte opp om kollektive velsignelser til enkelte folk. Det er derimot umulig å føre en rasjonell dialog med personer som søker å demonisere eksempelvis palestinere og som holder fast ved at den moderne staten Israel er en form for Guds åpenbaring, og at å sette seg opp mot denne er å sette seg opp mot Gud.

Det sentrale i Cry for hope – som også ble vektlagt i det opprinnelige Kairos Palestina-oppropet fra 2009 – er at Bibelen ikke kan brukes til å forsvare undertrykking. Heller ikke kan Bibelen leses som å forsvare okkupasjon og fordrivelse. Snarere pekes det på en annen vei, forankret i tro, håp og kjærlighet. Det er denne uenigheten i hva som skal vektlegges i Bibelen som er kjernen.

Alle vi som arbeider for palestinernes livsmuligheter er opptatte av at trygghet og framgang for det ene folket gir trygghet og framgang for det andre folket, at den historiske anti-judaismen er en skam for kirken, og at dagens anti-semittisme må bekjempes gjennom både holdningsskapende arbeid og rettslige reaksjoner. Dagens situasjon, og en framtid der Israel søker å ta kontroll over så mye palestinsk land som mulig med så få som mulig palestinere, gir ikke framgang og skaper økt fiendskap.

Oppropet er skrevet av kristne palestinere, og noen av oss ordlegger oss annerledes. Jeg har eksempelvis tatt til orde for det hebraiske ordene nishool som eiendomstap og hafrada (separasjon) som uttrykk for den israelske formen for apartheid. Da Sabeels venner i Norge vedtok å slutte opp til oppropet som er tilgjengelig på cryforhope.org, var disse vurderingene oppe. Vi ønsket samtidig å gi støtte til en ikke-voldelig motstand mot den uretten som okkupasjonen representerer, og der mange av våre medkristne bruker Bibelen til å forsvare denne. Vi sluttet oss til Kairos for Global Justice Coalition våren 2019.

I tillegg til bønn og bibelstudier oppfordrer Cry for hope alle å anerkjenne retten til å utøve ikke-voldelig motstand mot okkupasjonen, be det internasjonale samfunnet om å reagere mot Israels okkupasjon og varslede ekspansjon, arbeide mot alle former for anti-semittisme, støtte felles bestrebelser mellom israelere og palestinere for å motarbeide den israelske formen for apartheid, og komme for å lære og arbeide med dem som lider under okkupasjonen.

Dette er oppfordringer som man kan slutte opp om – uten at det innebærer at man skal stemples som en person som ikke anerkjenner staten Israel, jødenes historiske tilhørighet til landområdet, eller israels og israeleres rett til trygghet. Vi opplever også andre stemplinger, som palestinianist – et begrep brukt særlig av Erik Selle i De kristne, og som jeg har analysert i en Middle East Policy-artikkel fra 2017 – erstatningsteolog og antisemitt. Vi søker snarere å løfte fram universalisme – også i Guds frelsesplan – oppfyllelsesteologi, gjennom at Jesus både oppfylte løftene og virkeliggjorde Guds gode vilje for hele menneskeheten, og markere avstand til enhver form for kollektivt nedsettende omtale.

Til slutt om den varslede anneksjonen: Jeg er blitt utfordret til å avklare om det er slik at formuleringene i det britiske mandatet for Palestina – som bygger på Balfourerklæringen fra 1917 – faktisk innebærer at alt land vest for Jordandalen kan sies å rettmessig tilhøre Israel. Alle FNs vedtak, inklusive 2004-uttalelsen fra Den internasjonale domstolen i Haag, sier noe annet. Disse er imidlertid ikke traktatbasert, slik Palestinamandatet faktisk var. Sammen med folkerettsjurist Cecilie Hellestveit vil jeg avklare dette mer grundig – i august.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 1. juli 2020

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt