Verdidebatt

Hør Herre din tjener taler

Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge kastet seg 21 juni inn i debatten om livets to utganger. Kommentaren er utfyllende og personlig. Kulturredaktøren i Vårt Land konkluderer med at enten blir alle eller ingen frelst.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tilnærmingen gjennom hele kommentaren står i en sterk kontrast til den unge gutten vi leser om i 1 Samuelsbok 1. Gud er slett ingen Herre i kulturredaktørens kommentar. Borge vil isteden skape Gud i sitt eget bilde, eller et speil han vil kjenne seg igjen som han selv formulerer det. Han plasserer Gud resolutt på tiltalebenken og inntar selv dommersetet.

For meg ser det ut til at Gud skal dømmes på grunnlag av Borges egne erfaringer. Dette må imidlertid være et sparsomt erfaringsgrunnlag ettersom Borge skriver at Gud ble borte for ham en gang i ungdommen og har siden det gjemt seg i lyset for kulturredaktøren. Til tross for dette er det erfaringen og ikke åpenbaringen redaktøren setter sin lit til.

Bibelen og åpenbaringen synes i det hele å være nærmest irrelevant for redaktøren i denne kommentaren. Ingen bibelsitater kan ifølge Borge endre hans mening i saken sier han. Borge har allerede avsagt sin dom. Dette er en merkelig innstilling og avdekker en stor mangel på ydmykhet i møte med spørsmål av denne type etter min mening.

Den apostoliske trosbekjennelsen reduserer Borge til et frelsende smykke rundt halsen. For meg virker det som om Borge ikke ser noen sammenheng mellom trosbekjennelsen og den diskusjonen han selv har kastet seg inn i. Isteden for et garantibrev for evig liv skulle trosbekjennelsen tvert om vært en garanti og et vern mot teologi Borge er en representant for.

Det er først når trosbekjennelser og dogmer dekonstrueres at vi ender opp med biskoper som ber om bekreftelser på at de er kristne og avisredaktører som skriver at man kan være kristen selv om man sier at man ikke er det.

Borge forteller videre at han ikke er opptatt av å gi barna en kristen oppdragelse og for han er det ikke så nøye hva barna ender opp med å tro på. Borge forteller også at han sjelden ber. Jeg synes det er besynderlig at en som sjelden ber opptrer så frimodig og uttaler seg så tydelig i krevende teologiske problemstillinger. Er ikke en teolog nettopp en som ber? Om barnas tro er irrelevant for Borge så lurer jeg på hva slags rolle tro har i Borges livssyn.

At Vårt Lands kulturredaktør tar på seg rollen som dommer og setter Gud på tiltalebenken er for meg en langt større fornærmelse mot intelligensen enn den fornærmelsen Borge sikter til. Oppstandelsen gir etter min mening langt mer mening enn Borges resonnementer. 
For meg virker det som om kjernen i evangeliet har gått Borge hus forbi. Han kan ikke skjønne hvorfor ateisten i leger uten grenser skal kunne dømmes mens synderen gå fri. Borge vil ikke akseptere en slik nåde. Både Alfsvåg og Lund har i sine innlegg i dette forumet gått i rette med Borge på dette punktet. Borge vil ha sin egen rettferdighet, mens han kaller den rettferdige Guden som åpenbarer seg i Bibelens tekster for en tyrannisk farsfigur. Nådens gåte forblir en gåte for Borge. Gud er ingen tyrannisk farsfigur men en far som ofret sin egen sønn for oss.

Da Gud ropte på Samuel, responderte Samuel med: «Tal Herre din tjener hører». Samuel visste hvem han var og han lot Gud være Gud. Hendelsen viser oss at Gud er en personlig Gud. Han vil ha en relasjon til oss. Han vil oss noe. Han ble selv menneske slik at vi skulle lære ham å kjenne. Gud leker ikke gjemsel men lukker opp for den som banker på og for den som søker ham i oppriktighet. Gjennom bønnen og åpenbaringen lærer vi å kjenne Guds vesen og natur. Gud blir ikke borte men det kan oppleves som om Gud i perioder er fjern og langt borte fra oss. I disse periodene settes vår tro på prøve og styrkes slik at den med tiden blir stadig mer slitesterk.

Borge har allerede konkludert, om ikke Gud er slik Borge selv konstruerer han, kan det egentlig bare være. Da kan Borge som han selv sier det like godt ta parti med det han kaller taperlaget. Borge bygger hele sin argumentasjon på sine egne subjektive erfaringer og meninger. Hans kommentar er i så måte skrevet i postmodernismens ånd.
Borges innlegg i debatten minner meg om fotballsupporteren som mener at manageren må bytte ut hele forsvarsrekken på grunnlag av en omgang han så forrige sesong. Det som allikevel gjør Borges kommentar interessant er at den så tydelig setter fingeren på det egentlige problemet nemlig Gud selv. Gud passer ikke lenger inn. Gud er i ferd med å bli utålelig.

Det er nettopp derfor man nå leter febrilsk etter bibelvers som kan så tvil om Jesu sine mange utsagn om livets to utganger. Borges kommentar er nok et uttrykk for at Bibelvers og åpenbaring spiller en stadig mindre rolle. Konklusjonen er allerede fattet. I homofilidebatten etterspør man klare Jesus utsagn og problematiserer Paulus. I debatten om livets to utganger klamrer man seg til generelle Paulus vers for å problematisere Jesus utsagnene. Det blir som å spille monopol uten spilleregler til tross for at Gud er Gud om alle mann var døde.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt