Erling Birkedal

14

Kirkedemokrati fortsatt med mange dilemma

Karl Øyvind Jordell gir et nytt bidrag til debatten om kirkens demokrati, verdidebatt 26.06.20, som kommentar på mitt innlegg fra et par dager tidligere. Han argumenterer for et konsekvent parti-demokrati for valg til bispedømmeråd/kirkemøte. Jeg er fortsatt i den fasen at jeg «tenker høyt». Mitt ønske er å finne en demokrati-løsning som best mulig samsvarer med kirkens egenart.

Publisert: 30. jun 2020

Jordell ønsker flere lister som er parallelle partier, slik en kjenner fra demokratiske valg i samfunnet. Han legger som et premiss at det allerede er to etablerte partier som vil fortsette, Åpen folkekirke og Bønnelisten. Han stiller spørsmål ved ansattes representasjon i kirkelige demokratisk valgte organ (stenderforsamling). Til slutt tar han til orde for en vurdering av omfordeling av antall representanter i tråd med bispedømmenes størrelse. Hans tenkning er logisk ut fra partidemokrati slik vi kjenner det i samfunnet. Det ville være interessant å vite hva de grupperinger(partier) som nå har stilt til valg mener om dette. Mens vi venter har jeg noen spørsmål og kommentarer.

Listevalg med tydelige alternativer?

Prinsippet med alternative lister tenker jeg er en god ordning for å avveie ulike interessemotsetninger og verdier. Det forutsetter imidlertid at det er slike permanente interessemotsetninger eller ulike visjoner for kirken, som lett kan kommuniseres til velgerne. Her er jeg usikker.  

For det først, vil det gi god mening å lage flere alternative helhetlige partiprogram, uten at en konstruerer større uenighet en det reelt er? For et levende demokrati med slike program, tenker jeg det bør være minst tre partier. Vil det være saker med stor uenighet og som samtidig er av allmenn interesse og engasjerer velgere (slik det ble gjort i 2015)?

For det andre, vil et partisystem skape mening for folk flest, om det ikke er gjennomført og gjennomgående på alle nivå i kirken? I samfunnet ellers er det vanlig med tilsvarende parti i valg både lokalt, regionalt og sentralt. Jeg har ikke registrert at noen partier/gruppering har stilt til valg til menighetsråd, eller at det er noen lokal grupper som arbeider for det. 

For det tredje, ønsker vi å ha et system som setter fokus på det vi er uenige om og skaper skiller? Jeg opplever det som utfordrende i en kirke som har som mål å arbeide for enhet og fred. Ville det ikke være bedre å støtte de personer som har engasjement og evne til å fremme kirkens visjoner og mål? Et valg skjer hvert fjerde år, mens de som blir valg skal arbeide «daglig» i fire år med hele bredden av kirkens virksomhet. Et konsekvent partisystem vil nødvendigvis få konsekvenser for arbeidsmåter i de demokratiske arbeidsprosesser.    

To etablerte lister bør bli flere?

Jordell mener vi bør bygge videre på det som allerede er etablert, to permanente partier. Jeg vet imidlertid ikke om det finnes to etablerte partier som «murer» å bygge videre på. Vi vet grunner til at Åpen folkekirke ble etablert, og forstår det engasjement som ble skapt ved debatt om ekteskapsloven. Bønnelisten kan forstås som en reaksjon på ÅF. Men er dette tilstrekkelig til å være permanente folkelige «parti-bevegelser» innen kirken? Jeg har ikke registrert at det er store medlemsmasser eller engasjerte «partigrupper», hverken på bispedømme- eller menighetsnivå hos noen av disse gruppene. Hvilke folkelige basis har de da – bortsett fra selve valget? Hvis vi skal ha en levende «folke-kirke» tenker jeg at det må være folk som engasjerer seg. Jeg er usikker på om kirkens medlemmer vil bruke sitt engasjement til «parti-arbeid».

Det vi vet er at det er mange folk engasjert i menighetenes arbeid, i den lokale kirke. For meg er det fortsatt underlig om vi ikke skal spørre menighetenes organer om råd når vi skal velge representanter til bispedømmeråd/kirkemøte. Et organisasjons-demokrati lokalt og et parti-demokrati regionalt/sentral synes ikke å være en god ordning for en enhetlig kirke.

Ansattes rolle i kirkelige valgte organer.

Jeg er enig med Jordell i at et parti-demokrati vil få konsekvenser for de ansattes rolle. Det kirkelige demokrati har utviklet seg parallelt med en «embets-kirke» der det har vært en selvfølge med prest/biskop som deltaker i de demokratiske valgte organer. Dette er et uttrykk for kirkens særpreg og verdigrunnlag. Slik har kirken i hele sin historie bekreftet at den er noe annet enn et samfunn med interessemotsetninger. Det er ikke alt som kan eller skal stemmes over. Hvordan skal relasjonen bli mellom Bispemøtet og Kirkemøtet om Kirkemøtet ikke har med prester og biskoper med fulle rettigheter?

For å unngå en «stender-ordning» og samtidig ivareta kontinuitet med presters deltakelse, er det andre alternativer enn dagens valg. I stedet for at ansatte velges av sine kolleger, kunne kirkens medlemmer også stemme inn ansatte til de kirkelige organ. Det kunne skje som personvalg på egne lister som i dag. Hvis det er partisystem kunne de stille på partiers lister, og da gjøre det tydelige hvilke parti-gruppe de ville arbeide sammen med.  

Jordell sitt spørsmål om representasjon fra bispedømmene ut fra størrelse er interessant. Som representant for det største bispedømme er dette krevende å gå inn i, og jeg lar det ligge nå.

Kirkemøtet må i sine videre valg tenke langsiktig på hva slags kirke en vil ha, og på det grunnlag spørre hvilke type demokrati som best støtter opp om dette.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere