NIMs selektive fokus på politivold

Med rusreformutvalget har vi fått en rapport som bekrefter det enkelte har sagt: (1) at ruspolitikken er resultat av offentlig panikk, (2) at den har utviklet seg uavhengig av menneskerettslige analyser og normal strafferettslig tenkning, (3) at de forfulgte grupperinger har et rettighetsbilde som forblir uavklart, og (4) at det er statens oppgave å sørge for et effektivt rettsmiddel.

Med utgangspunkt i dette er det klart at den politiske prosessen har sviktet. Til tross for at organisasjoner på rusfeltet har gjort gjeldende menneskerettighetsbrudd, fortsetter politikerne å se vekk fra sitt konstitusjonelle ansvar, og dette forverres ved at rettssystemet tidligere har sabotert realiseringen av menneskerettslige forpliktelser. Som FN sier om retten til effektivt rettsmiddel:

Hver stat har plikt til å respektere og beskytte menneskerettighetene. I samsvar med disse rettighetene, bør statene: (1) Etablere tilgjengelige, hensiktsmessige og effektive juridiske, administrative og andre prosedyrer for å sikre menneskerettighetene opp mot enhver lov eller praksis relatert til narkotika. (2) Forsikre seg om at uavhengige og transparente juridiske mekanismer og prosedyrer er tilgjengelige for enkeltpersoner og grupper for å inngi formelle klager på påståtte brudd på menneskerettighetene i sammenheng med narkotikalover. (3) Sikre uavhengige, objektive, raske og grundige undersøkelser av påstander om brudd på menneskerettighetene i forbindelse med narkotikalover. (4) Forsikre seg om at de ansvarlige blir stilt til ansvar for slike brudd i samsvar med straffelov, sivil, administrativ eller annen lov, etter behov. (5). Forsikre seg om at adekvate, passende og effektive retts- og oppreisningsmidler er tilgjengelige, formålstjenlige og rimelige for alle individer og grupper hvis rettigheter har blitt funnet å være krenket som følge av lover, retningslinjer og praksis for narkotikakontroll.

For Norges del er det viktig å understreke at vi har et problem med punkt 3, 4 og 5 fordi norske brukere, selgere, og produsenter i 10 år har ønsket å få avklart rettighetsbildet sitt, uten at rettssystemet har anerkjent problemstillingen. Det betyr ikke bare at det påhviler politikerne et enda større ansvar, ett som ikke er ivaretatt med rusreformens forslag, men at vi i dag lever i et post-konstitusjonelt samfunn.

Rettsstatens beskyttelse har, med andre ord, i 10 års tid vært unndratt landets største forfulgte gruppering. Også Europarådet har gjort en baseline rapport som oppsummerer det samme bildet som FN over, og av viktighet er dette. Studien påpeker at forbudslinjen og menneskerettighetene har utviklet seg i parallelle univers, at det følger et stort skadebilde, og at det er på tide å se sammenhengen.

NIM kan derfor ikke fortsette å se vekk fra rettighetsbildet til de forfulgte, slik institusjonen har gjort i lang tid. Til tross for at interesseorganisasjoner på rusfeltet har dokumentert at forbudet er uforenlig med menneskerettsprinsippene, til tross for at de har vist hvordan staten har sviktet sentrale ansvarsoppgaver, og til tross for at de har prøvd å få institusjonen til å stå opp for et effektivt rettsmiddel, har NIM ukritisk godtatt en lovgivning på totalitære premisser. Dette har menneskerettsinstitusjonen gjort i strid med eget mandat—og høringssvaret til rusreformen vitner om den samme unnvikende holdning til problemstillingen som tidligere.

Heller enn å innta en proaktiv rolle, én som begynner med at man tar konsekvensene av menneskerettslige forpliktelser, uttaler NIM «seg i utgangspunktet ikke i noen særlig grad om hensiktsmessigheten eller prioriteringen av virkemidler for å ivareta statens menneskerettslige forpliktelser». Om forbudslinjen som sådan er innenfor de rammene som menneskerettsprinsippene legger opp til, er derfor av underordnet viktighet. Så lenge politikerne er enige om å fortsette forfølgelsen, fortsetter NIM i stedet å gi signaler om at dette er helt greit, og det ser ut som om NIM har gått i fella som etablerte autoriteter gjerne gjør—å lete etter feil og utilstrekkeligheter hos andre, mens de ignorerer den urett som skjer i egen bakgård.

Dette er ikke bare trist for NIM. Det er også ille for alle andre, for ved ikke å sette seg inn i de forfulgte grupperingers situasjon undermineres statens autoritet og de konvensjoner som NIM er satt til å beskytte. Slik videreføres et unødig skadebilde som den norske stat før eller siden må ta på alvor; slik trenerer NIM fremveksten og realiseringen av et rettighetsbilde; og slik har det seg at ettertiden vil se med undring på en institusjon som sto på sidelinjen mens hundretusenvis av nordmenn var fritt vilt for politistatens disipler.

Vi ber derfor NIM om å vektlegge implikasjonene av prinsipiell tenkning, slik at organisasjonen kan hevde seg i sin samtid med moralsk kraft og økt relevans.