Verdidebatt

Sektoren uten magemål

Oslo kommunes tros-og livssynsutvalg vil gjøre gamle Deichmanske bibliotek til et livssynshus. Målet er som så ofte likestilling mellom livssynssamfunn. Men likestilling mellom livssynssamfunn og andre organisasjoner ser ikke ut til å være noe mål, gapet mellom dem blir bare større. Forslaget kan også skape uheldige bånd mellom kommune og religion.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg foreslår blant annet at bygget som tidligere huset Deichamanske bibliotek nå skal bli et tros- og livssynshus. Huset skal blant annet dekke behovet for seremonirom og være en arena for dialogvirksomhet. Det foreslås også at det oppnevnes en stilling som livssynskoordinator «hos byrådslederen» (Dagsavisen, 28. mai). Både prinsipielt og ressursmessig er forslagene svært problematiske.

Når Norge blir et stadig mer mangfoldig land er det bare naturlig at  gudshus og templer fra en rekke ulike religiøse retninger er godt synlige i bybildet, ikke minst i landets største by. I denne betydningen bør samfunnet være «livssynsåpent» for å bruke et begrep som har vært toneangivende siden Stålsett-utvalget la frem sin rapport. Men er mangfold forenlig med «koordinering»? Hva skal koordinering innebære? Vil ikke dette formalisere forholdet mellom kommune og religion/livssyn i en tid der et skille mellom kirke og stat etter manges mening bør styrkes? Skal vi gå fra en statskirke til mange «kommunekirker»?

Gamle Deichmanske bibliotek kan brukes til mye, mange forslag har sikkert kommet. Vi kan fint se for oss et hus frivillige organisasjoner kan bruke, også religiøse. Men skal kommunen reservere dette flotte bygget midt i byen til kun tros-og livssynssamfunn? Det vil være en tapt mulighet for kulturlivet i Oslo samtidig som vi også på dette punktet risikerer å få en viss formell kobling mellom tros- og livssynsorganisasjoner og kommunen.

Den oversubsidiierte sektoren 

Allerede nå er tros- og livssynsorganisasjoner svært privilegerte sammenlignet med andre frivillige organisasjoner. Det kommer av finansieringsordningen der Den norske kirke (Dnk) får et fast rammetilskudd og de andre organisasjonene får støtte per medlem basert på hvor mye Dnk i praksis får per medlem. Det innebærer at når Dnk mister medlemmer mister de ikke uten videre støtte, mens de andre organisasjonene får mer penger for å likestilles med  Dnk som i praksis får mer i støtte per medlem når medlemstallet går ned. Dette har ført til tilsynelatende absurde forslag om at ateister bør holde seg som medlemmer av Dnk nettopp fordi de da bidrar til å holde utgiftene til religion nede. Jeg skal ikke ta stilling til det spørsmålet, men problemstillingen er ikke absurd slik finansieringen fungerer. Organisasjoner som jobber for likestilling må kanskje snu på hver krone mens reaksjonære trossamfunn får stadig mer penger per medlem uten betingelser. Betingelser vi ikke kan stille fordi finansieringsordningen er en kompensasjonsordning. Fredsprisvinner ICAN får ikke statsstøtte i Norge, men de som måtte mene at Donald Trump oppfyller bibelske profetier med sin Israel-politikk genererer mye støtte til sine trossamfunn.

I tillegg til alle disse fordelene, skal trossamfunnene (med Human-Etisk Forbund på slep slik at begrepene blir vagere) dessuten få et eget bygg i tillegg til dem de disponerer fra før? Behovet for seremonirom er reelt nok, men det finnes mange gode modeller for slike. Dessuten er det en stadig økende del av befolkningen som ikke er medlem av noe tros-og livssynssamfunn som per nå ikke får noen kompensasjon for pengene de betaler til tros- og livssynssamfunn over skatteseddelen. Hva med deres bryllup og gravferder? Hva med de organisasjonene de velger å delta i som kanskje sliter med økonomien?

De eneste som er beskyttet mot korona

Alle de nevnte problemstillingene er gamle og drøftet før. Nå har vi i tillegg fått koronakrisen. Den vil antagelig ramme offentlige finanser. Svært mange organisasjoner er bekymret for fremtiden og har allerede betalt en høy pris. Tros- og livssynssamfunn har vært beskyttet mot den rent økonomiske delen nettopp på grunn av den særegne finansieringsordningen. Denne sektoren blir bare mer og mer løsrevet fra den virkeligheten andre og mer allmennyttige organisasjoner møter. Og nå vil de altså ha Deichmanske bibliotek som eget livssynshus i tillegg og vil ha en kommunal livssynskoordinator.

Et skritt bort fra sekularisering 

At Human-Etisk Forbund vil være med på dette er svært merkelig prinsipielt, men når vi ser hvor godt organisasjonen selv tjener på denne livssynsidyllen så er det kanskje ikke så rart. De av oss som ønsker et sekulært samfunn bør heller kjempe for at trossamfunn behandles som andre organisasjoner, noe som ikke er til hinder for at de kan søke støtte. Det må bare skje mer på linje med andre organisasjoner.  Vi bør også si klart nei til den typen formelle koblinger mellom kommune og religion som utvalget legger opp til. Likestilling er noe vi bør ha mellom innbyggere, ikke mellom trossamfunn, selv om det ene følger av det andre. Den mest diskriminerte gruppen i dagens livssyns-Norge er de som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn. De skal ikke i tillegg måtte betale for at disse organisasjonene får et av byens fineste bygg i gave.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt