Karl Øyvind Jordell

175

Kirkelig demokrati: Birkedal som murer med begrenset bakkekontakt

Birkedal og andre fra nominasjonskomiteenes lister bør gripe støpeskjeen og mure sitt eget parti, slik at velgerne kan stilles overfor en gjennomskinnelig valgordning, nøyaktig som den de kjenner fra andre valg.

Publisert: 26. jun 2020

Erling Birkedal har på Verdidebatt 24. juni skrevet om det kirkelige demokrati, og har latt seg villede av et uttrykk han benytter i overskriften, at det kirkelige demokrati er i støpeskjeen.  Man trenger ikke være murer for å se at med et slikt utgangspunkt kan det bære galt av sted. Dette viser seg når han bekjenner seg til en modell der kirken er en «verdibasert, sammenhengende bevegelse, med den lokale kirke som grunnenhet». Problemet er ikke at han vel mener ‘lokale menighet’ fremfor ‘lokale kirke’; problemet er at kirken nå i 2020 knapt er en ‘sammenhengende’ bevegelse, med det meningsinnhold Birkedal legger til grunn. Han synes nemlig å mene at man nå kan (om)støpe det kirkelige demokrati, uten hensyn til de strukturer og murer som allerede foreligger.

De viktigste strukturer er de to kirkelige partier, Åpen folkekirke og Bønnelista. Det er ikke realistisk å starte murerarbeidet med en forutsetning om at disse to strukturene lar seg rive ned i nærmeste fremtid. Da murer man nærmest i den tomme luft – det er verre enn å bygge på sandgrunn.

Birkedal fremmer et mildt karikert utrykk for det alternativ han ikke støtter: «Kirken som et ‘samfunn’ med interessemotsetninger, med valg som skal avveie interesser, uavhengig av menighetene.» Det er mulig anførselstegnet ved ‘samfunn’ er ment som en mild karikatur, men det er ikke hovedsaken. Det virkelig karikerende er at kirken skulle være ‘uavhengig av menighetene’.

Birkedal viser avslutningsvis til sitt engasjement ved siste valg, uten å gjøre helt klart at han sto på nominasjonskomiteens liste i Borg. At denne listen har sin basis i menighetene, mens de andre listene ikke har det, har vært en gjenganger i valgpropagandaen fra dem som står på nominasjonskomiteenes lister. Rent formelt er det jo korrekt at disse listene blir til gjennom en prosess der menighetene utviser en viss aktivitet. Men denne ordningen innebærer ikke at de som står på andre lister, svever helt frikoplet fra menighetene, slik man har søkt å gi inntrykk av.

Etter dette må videre murerarbeid basere seg på de murer som allerede finnes. Det store problemet – og det er et virkelig problem, ikke bare en utfordring – er hvordan man skal tilgodese de velgere som verken identifiserer seg med Åpen folkekirke eller med Bønnelista. Ved de to siste valg har vel mange trodd og håpet at nominasjonskomiteenes lister skulle fungere som en mulighet for disse velgerne. Men når det nå for annen gang er dokumentert at disse listene lett kuppes, slik at de i realiteten blir lister for konservative, må man blande sement på en annen måte.

Det naturlige vil være at Birkedal og andre fra disse listene griper støpeskjeen og murer sitt eget parti, slik at velgerne kan stilles overfor en gjennomskinnelig valgordning, nøyaktig som den de kjenner fra andre valg.

Parallelt dette bør prester og andre ansatte klargjøre med seg selv om de virkelig mener at kirkemøtet skal være en stenderforsamling, med separat representasjon fra disse gruppene. Og bispedømmerådene i de små bispedømmene må klargjøre om de mener det er rimelig at deres velgere skal ha dobbelt så stor innflytelse i kirkemøtet som velgerne i store bispedømmer – det har de nemlig, hvis alle bispedømmer fortsatt skal ha sju lege representanter i kirkemøtet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere