Torkild Hausken

1

Universalismens kokette apati.

Universalismen er forlokkende - spørsmålet er hva den innbyr og oppfordrer til.

Publisert: 26. jun 2020

Det har vært interessant å følge med på debatten som har gått sin gang med utgangspunkt i Halvor Nordhaugs utgivelse av boken: «Men hva med de andre?». Her skriver Nordhaug blant annet han har skiftet mening rundt hva han tror skjer med dem som ikke har fått høre evangeliet. Jeg har gjennom årene blitt kjent med mennesker med ulike syn på frelse og fortapelse. Å se hvordan debatten har utviklet seg har vært både interessant og forutsigbart. Frontene har raskt blitt steile. Ekkokamrene har, blant annet ved hjelp av lunefulle algoritmer, raskt tatt form slik at meningsutveksling har blitt vanskelig.  Og ja, her inkluderer jeg også møtet mellom Espen Ottosen, Øyvind Åsland og Kari Veiteberg. Podkasten er verdt å lytte til. Mest av alt på grunn av den noe ubestemmelige avmålte, kjølige og trykkende stemningen man kan ense. For å bruke et bibelsk bilde vil jeg ikke si at noen av de tre hugget ørene av hverandre, men flere ganger trakk de blankt fra sliren. Etterpå var hver gruppe på hver sin side av debatten klar til å erklære sin vinner. Fait accompli. Intet nytt fra Vestfronten.

Arne Borges friske pust

Derfor var det et friskt å lese Arne Borge den 21.06: "Hva er vitsen med å være kristen?". Særlig fordi jeg kjenner igjen spørsmålene. Hvem blir frelst? Hvem kan tro på mafiosoen Jahve? Hvem er vinnerne og hvem er taperne og burde man ikke ta parti med taperne? Alle interessante spørsmål som jeg selv har tenkt mye på gjennom årene.

Sola experientia - ved erfaringen alene?

Det er noe sympatisk ved Borges spørsmål. De synes å bunne i en erfaring av menneskers sårbarhet. Vi vet noe, ikke alt. Ofte handler vi blindt. Ofte skader vi andre uten å ville det. Hvorfor skulle man stilles til ansvar for noe som man selv ikke kan sies å ha noe kunnskap om? Er ikke vår uvitenhet et slags trumfkort? Lærer ikke erfaringen oss at det er nettopp er noe smått ved at noen får slippe inn, mens andre som ikke fortjener det må sitte utenfor i mørket, gråte og skjære tenner? Jeg vil si meg enig i det. Men jeg tror ikke det er det hele svaret. Svaret er litt i overkant forlokkende. Det klør litt for mye i øret. Det virker for enkelt. Skrift og erfaring henger sammen. Begge må kunne korrigeres av hverandre.

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

I bibelen møter man mange tekster som peker på muligheten for å gå fortapt. Borge vil ikke bli «slått i hodet» med bibelvers - han må unnskylde meg når jeg trekker frem et eksempel. Det er fra teksten man i kirken forkynte over på søndag 21.06. Det store gjestebudet. Her møter man ikke en husherre, en Gud, som er smålig og sadistisk. Tvert imot vil han ha flest mulig med. Men noen holder seg utenfor. Ikke fordi de må, men fordi de vil. I overført betydning finner man flere eksempler på dem som holder seg selv utenfor ved sine handlinger. Ledere som beordrer bomber og granater til å falle på uskyldige ofre. Diktaturer som sender folk i konsentrasjonsleirer. Konserner som bare har for øye neste års resultatsmarginer. Dette er et makroperspektiv, men jeg tror ikke det er en for krevende øvelse å tenke seg til hvordan trassig hensynsløshet også spiller inn i våre møter med hverandre.

Jeg tror ikke Gud i hovedsak går i rette med dem som strever med tanker som «Er jeg innenfor eller utenfor?». Jeg tror ikke Gud sparker dem som ligger nede, men heller river ned dem som sitter på sin høye hest. Det er godt belegg for å si med bakgrunn i både skrift og erfaring at de er dem som så absolutt burde vite bedre, men som tar seg til rette mot dem som er sårbare, som har noe å bekymre seg over. Å se bort i fra dette med en eller annen vag universalistisk tanke om at «alle skal med» forflater det faktum at det finnes mye lidelse i verden og at noen faktisk er ansvarlige for dette.

Den kokette apatien

Det bringer meg til en av problemene med universalismen. Den er tiltrekkende og det er lett å kokettere overfor andre når man fronter den. Men utenom dette kan den oppfordre til apati - overfor både Gud og verden. Leser man i bibelen kan man utfordres av at man ser Guds opprør og oppgjør med ondskapen og at vi er plassert i disse stridighetene. Vi er ansvarlige. Nåden er gratis, men ikke universell. Borge prøver å toe sine hender ved å si at han ikke ønsker en kraftløs kristendom. Tvert om er det den altomspennende kjærlige Gud som favner alle som virkelig kan inspirere. Dog synes det ikke å være så mye kraft eller inspirasjon i Borges tekst. Han virker dessverre litt likegyldig. Han sier selv at det ikke er viktig at barnene hans tror, heller kan han ikke inspirere oss med gode gudsbevis - noe han selv innrømmer. Nå ja.

Jeg tror ikke Borge forfekter en homeopati-kristendom. Tvert imot tror jeg han serverer et kraftig og besnærende opiat. Den sukrede lykkepilles Gud som ikke ser ut til å oppfordre til noe annet enn det vi selv bryr oss om og som ikke vet å bry seg når man henvender seg til ham. Jeg tror definitivt at Arne Borge kommer med ekte vare, men at det er en vare man gjør klokt i å håndtere varsomt.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere