Verdidebatt

Det skal være trygt å tro

Berit Aalborg setter religiøs rasisme på dagsorden i sin kommentar i Vårt Land den 17.06.20. Ingen skal bli diskriminert, forfulgt eller på noen som helst måte være i fare på bakgrunn av religiøs overbevisning i Norge i dag. Vi må derfor ta oss tid til å se på hvordan noe slikt likevel kan skje.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som politikere og som samfunn holder vi ytringsfriheten høyt som et demokratisk grunnlag og et viktig prinsipp. Vi verdsetter den i alle dens farger og former. Likevel kan vi ikke fortsette å snakke om rasisme uten å se på hvor slike holdninger gror og når slike holdninger går fra ytring til å utgjøre en fare for andre.

Berøringsangst og frykt for å stigmatisere eller å røre ved prinsippene for ytringsfriheten, gjør at vi ofte ikke vi tør se på religiøs ekstremisme i et ytringsfrihetsperspektiv. I lys av rasismedebatten aktualiserer spørsmålet seg om det er en konflikt mellom å sikre trosfriheten og samtidig akseptere ytringsfriheten. Vi må tørre å utfordre balansen i disse viktige prinsippene fordi det skal være trygt å tro i Norge.

Bak ytringer av ekstreme holdninger i samfunnsdebatten står ytringsfriheten sterkt, og det skal den. Dette er prinsipielt – man skal kunne ytre ekstreme holdninger i et land som Norge. Det er først når holdningene blir til handling at ytringsfrihetens prinsipp blir brutt. Ser vi til trosfriheten som en menneskerett for den enkelte, innebærer denne en rett til fritt å velge tro eller livssyn, men også å beholde eller forlate det livssynet som en er vokst opp med. Dette innebærer at vi som samfunn må legge til rette for at et slikt valg er mulig, og at samfunnet ikke diskriminerer på grunnlag av de valg den enkelte har gjort. Selve testen på en fullverdig religionsfrihet er at samfunnet og staten beskytter dem som gjennom sin trosidentitet viser sin religion eller sitt livssyn i det offentlige rom uten å bli møtt med intoleranse for troens plass i samfunnet.

KrF mener at et livssynsåpent samfunn innebærer at myndighetene beskytter og støtter retten til full religionsfrihet. Et livssynsåpent samfunn må samtidig være preget av at det er toleranse for religiøse aktører, ytringer, symboler og uttrykk i vårt offentlige rom. Innenfor demokratiets ramme kan et bevisst forhold til religion og livssyn bidra med både samfunnsbyggende og samfunnskritiske innspill. Jeg tror derfor det er positivt for både samfunn og enkeltmennesket om religion og livssyn får utvikle seg etter sin egenart. Historisk sett må vi ikke glemme at religion har gitt noen av de største bidragene innenfor menneskerettigheter – både her hjemme og ute i verden.

En helt sentral oppgave for å minske den religiøse rasismen i samfunnet fremover må være å kunne gi troen en naturlig plass i samfunnet vårt. Det er en politisk oppgave. Det kan handle om blant annet tilstrekkelig samvittighetsfrihet i arbeidslivet, fortsatt statsstøtte til trossamfunnene eller søndagen som fortsatt annerledesdag, for å nevne noe. Vi må senke terskelen for tro i offentligheten og i samfunnet vårt. Ikke fordi vi skal sause sammen religion og politikk – som er det motsatte av hva KrF gjør i regjering – men fordi gudstro er en grunnleggende del av verdensbildet.

Jeg vil ikke at våre barn skal vokse opp i et samfunn med berøringsangst for tro og religion. Derfor mener jeg det også er nødvendig med en gjennomgang av hvilken plass religion, etikk og verdispørsmål skal ha også blant de andre partiene i tiden fremover. For er vi blitt et samfunn som stimulerer til religiøs intoleranse, så trengs KrF mer enn noen gang.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt