Verdidebatt

Å velge hverdagen i korona

Korona kastet Norge ut i en nasjonal krise og mange av oss inn i et møte med oss selv da landet stengte 13. mars.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den første uken eller mer bare pustet jeg. Mer sjokkert enn redd for pandemien. Så begynte den nye hverdagen å ta form og etterhvert ble det nye det vanlige. Den merkelige tiden, som folk snakker om, var ikke merkelig, men et sett med nye vaner som la seg som et slør over livet.

Jeg jobber som lærer i videregående og kunne ikke treffe elevene og kollegaene mine fysisk på to måneder. Å være isolert fra det fysiske, sosiale skolefellesskapet med rutiner, alminnelige krav og naturlige treff har vært en påkjenning for mange. Jeg uroet meg stadig mer over noen av elevene mine som ikke fant seg til rette i den digitale kommunikasjonen. Skjermen kan binde folk sammen, men bare til et visst punkt. En blank skjerm skaper ikke nærhet og virkeligheten er ikke virtuell. Lyd i et rom, dimensjonene av fysiske mennesker, lukt og bevegelser som ikke forsvinner i klikk. Gjennom vinduene mine hører jeg måkene. Jeg kan ikke klikke dem bort.

Det er det vanskelig å si at pandemien, som andre kriser, fører noe godt med seg. Covid 19-viruset har i slutten av juni ført til over 450 000 dødsfall rundt omkring i verden, arbeidsledighet og sosial elendighet. Her i Norge har i slutten av juni 244 mennesker dødd av korona, over 8700 blitt syke og svært mange vært i karantene eller isolert seg fra andre enn familien og noen få venner. For mange voksne var det slik, og for mange barn og ungdommer. Mange skoleelever i Norge var lite ute og så kun familien og kanskje et par venner i de ukene skolen hold helt stengt. Flere jobbet godt med skolen i ro hjemme. Andre meldte seg ut, både faglig og sosialt.

Pandemien, som andre kriser, rev bort det kjente og snudde om på tilværelsen slik vi kjente den. Jeg husker jeg lurte på hvilket Norge vi skulle våkne til. Nå ser jeg at vi skritt for skritt beveger oss inn i det kjente landskapet vårt igjen og mye er det samme. Klasserommene mine er der, riktignok med håndsprit på lærerpulten. Men vi er heldige. «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve», skriver Sarah Zahid i et av sine dikt fra 2018. Dette leste jeg like etter at skolene ble stengt og jeg savnet elevene mine. Det kjentes eksistensielt å bli adskilt, så det var godt å komme tilbake i mai.

Ingenting erstatter fellesskapet og spontaniteten som finnes i de fysiske møtene i klasserommet. Kommunikasjonen er bredere og mer fargerik enn i de digitale plattformene. Klasserommet er en diamant, fordi det er her vi kan kommunisere med hele oss selv, fange opp nyansene, improvisere til fulle, se alle, også dem i krokene og snakke med hele kroppen. Den digitale skolehverdagen har likevel gitt oss nye måter å kommunisere og bygge relasjoner på som vil utvide forståelsen av læringsfellesskapet.

Pandemien tvang oss til adskillelse. Både ensomheten og det å bare være hjemme med familien har vært vanskelig for mange. Isolasjon er problematisk å glorifisere. Men å være alene og kjenne sin egen pust og berøre livsnerven sin er viktig i menneskers liv.

Den eksistensielle verdien av adskillelse fra andre i perioder er kjent. I den bibelske fortellingen levde Jesus alene i ødemarken alene i 40 dager før han begynte sitt virke. I den perioden ble han satt på eksistensielle prøver. Siddharta Gautama, Buddha, forlot et liv i overflod, ble asket og mediterte senere under et fikentre i ensomhet for å finne svarene på eksistensielle spørsmål. I vår egen tid er det mange som oppsøker naturen, ikke bare for dens skjønnhet og renhet, men også for å finne ro til å vandre innover i seg selv og finne svar på livets store spørsmål. Lars Monsen har pekt på verdien av stillheten i naturen.

Det finnes eksempler hvor til og med fengsel og kidnapping har gitt en innsikt og styrke som ikke ville skjedd uten denne erfaringen. Nelson Mandel satt i fengsel i 27 år. ANC-fangene ble holdt ganske isolert på Robben Island, men de greide å holde fast ved seg selv, fellesskapet og kampen for et demokratisk Sør-Afrika. Ingrid Betancourt, en colombiansk politiker for De Grønne, ble i 2002 kidnappet av Farc-geriljaen.  I fangenskap fant hun ut at hun, tross ydmykelsene og alt hun var fratatt, fortsatt hadde den meste verdifulle friheten av alle: Friheten til å bestemme hvem hun ville være.

Hva møter vi egentlig alene, uten det fysiske samværet? Langt ifra ørkenen, jungelen eller fengselet, men vandringen fra en trygg hverdag til å leve livet mer alene og nesten bare hjemme i et land i krise tok pusten fra meg og mange andre. Nå som hverdagen kommer tilbake begynner konturene av det som betyr noe, det viktige i hverdagen og det som vi kan endre, å tre frem i lyset. Konturene av fellesskapet i klasserommet og forholdet til elevene har fått sterkere farge for meg som lærer. Pandemien har gitt de fleste et nytt blikk på verden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt